Du trykker på knappen – disc-kameraet gjør resten. Fantasdisc! 

Ikke overraskende var det flere andre firmaer som slang seg på disc-teknologien. Både 3M, Fuji og Konica produserte sine egne filmer og en rekke selskaper lagde også kameraer. Mest innovativ var Minolta disc-7. Et kamera med et lite konvekst speil på frontplaten, som lot fotografen ta selvportretter ved hjelp av en teleskopstang festet til kameraet. Ja, Minolta lagde et kamera i 1983 som kunne ta selfier og hadde egen selfiestang! 

Kodak hadde full tiltro til disc-formatet og den nye teknologien: «the new engine that will drive amateur photography». Hensikten var å videreutvikle enkelheten til Instamatic fra 1963. Forventningene var at Kodak ville forsterke sin posisjon blant amatørfotografene med ny teknologi på markedet. I utgangspunktet skulle man tro at jo mer automatisert og ufeilbarlig amatørenes utstyr ble, desto større var faren for at amatørene gjorde fagfotografen overflødig, men ingen regel uten unntak. Disc-kameraet skulle vise seg å gjøre avstanden mellom amatørfotografen og fagfotografen større. 

Til tross for at disc-kameraet både så og føltes som et glimt inn i fremtiden, hadde det to relativt store svakheter. For det første lå det ikke godt i hånden og for det andre, og viktigst av alt, tok det fryktelig dårlige bilder. Dette kom av hvordan kameraet eksponerte og filmen - hvordan den ble fremkalt. Filmen, Kodacolor HR, var flat og rundt som en disc-skive med 15 små negativer á 8x10 mm. På grunn av filmens spesielle utforming var den ikke kompatibel med fremkallingssystemene laboratoriene allerede eide. Dette kunne antakelig vært fordelaktig for Kodak, som skapere av den nye teknologien, men den gang ei. Det var kun de største fotolaboratoriene som investerte i de nye maskinene, bla. Preus Fotolaboratorium. Størsteparten av fotolaboratoriene ønsket ikke å investere i det nye og kostbare utstyret. De valgte i stedet å fremkalle disc-filmene med sine egne maskiner, beregnet på andre negativformater. 

Disc-teknologien ble altså ingen suksess. Ryktene om disc-kameraets dårlige bildekvalitet spredte seg raskt. På slutten av 80-tallet (1989) stanset Kodak produksjonen av kameraene, men fortsatte med produksjonen av filmen frem til 1999 for å støtte eksisterende kameraer. I utgangspunktet var disc-systemet spennende teknologi, men dessverre undervurderte Kodak hvor stor faktor kvalitet ville ha. Disc-kameraet var rett og slett ikke bra nok, og fikk dermed kort levetid.