Karasu-de svarte ravnene

Det er noe vemodig, trist og litt faretruende over svart-hvitt fotografiene. Fugler, en svevende art så annerledes enn oss, men så tilstedeværende i lyd, skue og liv; som meisene på fuglebrettet, måkene man jager vekk fra maten på stranden eller kanskje den døde fuglen du ser restene av langs veien. Påkjørt og forlatt og som gjør deg litt trist.

For Fukase ble ravnene symbolet på hans egen ensomhet og en fotografisk fremstilling av sitt selv. Fukase er beskrevet som en mann som ikke fant sin rolle i det daglige, hverdagslige, det som er livet; en tapt sjel og det gjør til tider nesten litt vondt å se bildene i boken. Noen år tidligere gav Fukase ut boken Yohko som viser en serie bilder av hans kone. En rekke bilder som kanskje også handlet om selvransakelse og et behov for noen å fotografere enn de som ble fotografert. Fukase sa dette i det japanske fotomagasinet Camera Mainichi i 1974:

“ When I think about it, I was born into photography and my life has always revolved around photography. There`s nothing I can do now, but I always forced the people I love to become involved for the sake of my taking photographs, and I couldn`t make anyone happy, including myself. I was always lost, and caused other people to become lost. Is it fun to take photographs? “ 

Ravens til Masahisa Fukase er anerkjent som en svært viktig fotobok. Boken ble først publisert i 1984, og har lenge vært usolgt, denne utgaven som du finner i Preus museums bibliotek er en utvidet versjon med mere fotografier, tegninger og med tekst av grunnleggeren av Masahisa Fukase archives; Tomo Kosuga.