Uke 43 - 2022

Fotografiet har siden gjennombruddet på midten av 1800-tallet holdt oss i hånda gjennom livet. Vi har samlet fotografier av nære venner og familier i album, i etuier eller hengt på vegg. Bildene kan minne oss på mennesker vi savner eller tenker på. Det kan være både godt og vemodig å se på bilder av de man har mistet, og for et kort øyeblikk kan fotografiet nesten få oss til å føle nærvær med de som er borte.

Derfor er det ikke så rart at vi at fotografering av ånder ble en ting. Som mye annet oppsto åndefotografi ved en tilfeldighet, ved at en fotograf fant ut at dobbelteksponeringer ga en mulighet for å tjene penger. Fotografen kunne ta posisjonen som «medium», fotografere kundene og la åndene gjøre jobben i mørkerommet. Man kunne få bilde av seg selv og en elsket men avdød person i samme bilde.

Mange av «åndeportrettene» var så svake og utydelige at det var lett å bruke fantasien for å lese ansiktstrekkene til den man elsket inn i den tåkete avbildningen, eller fotografen brukte bilder av avdøde han hadde fått fra familien som hjelp til å kalle fram åndene. På bildene på albumsiden ser vi Mr Alfred Kitson som har blitt fotografert med ånden til sin søster, og Mr A. J. Davis (som ligner en del på Kitson selv) og Zêla. Selv om noen fotografer ble tatt for svindel, var det et marked for disse bildene fordi mange var desperate etter å finne bevis for at deres elskede levde hinsides graven.

Les tidligere ukens bilde her