"As It Happens" - Jim Bengston

I forbindelse med kulturarrangementene rundt Olympiaden på Lillehammer i 1994, ble det også arrangert en fotoutstilling. Tittelen på utstillingen var ”Verden er”. En tilsynelatende nøytral og litt kjedelig tittel som bare konstaterer et faktum. I forbindelse med fotografi er tittelen langt fra nøytral; den er nærmest å forstå som et kamprop. Så lenge fotografiske bilder har eksistert har det vært en alminnelige oppfatning av fotografiet at dets mest karakteristiske egenskap er at det nettopp viser oss verden som den er. I fotografiet lager virkeligheten et bildet av seg selv gjennom prosesser som er styrt av naturens egne lover. Man kunne fristes til å si at fotografiet er naturens eget bilde av seg selv. Forestillingen om at billedmakeren nøyer seg med ”å ta et fotografi”, som om fotografiet allerede foreligger og venter på at noen skal oppdage det og ta det med seg avspeiles i en forestilling om at verden foreligger som noe ferdig formet det gjenstår å ta et fotografi av. Jim Bengstons fotografier vitner om noe helt annet. De vidner ikke minst om den betydning fotografens blikk har.

I postmodernistisk fotografi utfordres forestillingen om at en representasjon kan være identisk med hva det representerer på den måte vi benytter begrepet om identitet når vi sier at mannen på bildet er identisk med den etterlyste personen. På 1990 – tallet følte mange at det aktuelle fotografiet avdekket ulike fotografiske praksiser. Det innebar også at de fotografiske bildenes konvensjoner ble avdekket og synliggjort. Det gjaldt konvensjoner på alle nivåer: fra det tekniske til motivtypene, symbolbruken, komposisjonen og fotografiets bindinger til kulturelle, sosiale og materielle forhold. På ett vis kunne man føle at fotografiet, som ifølge den allment utbredte oppfatning var et sannhetsvitne, var blitt avslørt som en gedigen manipulasjon av vårt forhold til hva som var sannhet og virkelighet. I stedet for at fotografiet viste oss hvordan verden er, viste det oss hvordan verden kunne bli betraktet og tolket. Perspektivet var snudd, slik at det nå var fotografen og fotografens blikk som ble satt i fokus. Blikk må i denne sammenhengen forståes som noe langt videre enn at man ser noe. Blikket vil her si foreningen av at man ser og at man oppfatter, tolker og bearbeider synsinntrykket.

Bengstons bilder har alltid vært basert på en reflektert og gjennomtenkt bruk av de tekniske og kunstneriske virkemidler som står til rådighet. Her plasserer han seg i en tradisjon som befinner seg i opposisjon til det syn at fotografiet er en praktisk måte å dokumentere det som er det ”egentlig” kunstneriske. Altså et syn som er grunnlagt på at det et tydelig og definitivt skille mellom mål, som er et mer og mindre uspesifiserte kunstneriske innhold i et bilde, og middelet er redusert til en informasjonsbærer.

Bengstons fotografier er preget av at han til fulle behersker de tekniske aspekter av sitt medium på samme tid som han har klare forestillinger om hva han vil bruke det til. De senere årene har Bengston utforsket digitalt fotografi. Han har gått forsiktig frem, i den forstand at han arbeider videre med et billedspråk som ligger forankret i de fremgangsmåter han har utviklet gjennom sin tidligere fotografiske praksis, på samme tid som han bearbeider bildene ved hjelp av de muligheter som ligger i de nøye verktøyene. Verktøy er ikke gjenstander som utfører et arbeid uanfektet av mennesket, men tvert imot gjenstander som er programmert til å utføre bestemte oppdrag ut fra menneskers erfaring, tolkning og bearbeiding av verden. Kjennetegnet ved Bengstons fotografier er at målet og middelet ikke kan skilles ad og at bildene som foreligger kan oppfattes som produkter av de programmene som ligger i verktøyene.

Bengstons blikk kan oppfattes som et slikt program som han styrer sine instrumenter ved hjelp av. Kanskje det viktigste av alle programmer han har til rådighet: Bengstons blikk bygger videre på et rikholdig arsenal av avanserte billedprogrammer utviklet i generasjoner fra den første av våre forfedre som tegnet i sanden frem til dagens utviklere av Photoshop, med omveier innom renessansens kunstnere, Stieglitz og hans straighte fotografer og 1970-tallets konseptuelle fotografier. I tillegg er det et blikk proppet med kulturelle programmer, der kodene i amerikansk kultur brytes med en kraftig dose nordisk programvare. Det er et spørsmål om Bengstons blikk ikke også er infisert av diverse virus, som skaper uorden, bryter ned, kaster rundt på og bidrar til humørfylte omdreininger før det endelige produktet printes ut.

I stor grad har hans prosjekt helt fra starten vært en undersøkelse av muligheter innen fotografiet. I dette knytter han seg til en grunnleggende tanke innen modernismen, der det å dyrke de enkelte medienes spesifikke muligheter står sentralt. De senere årene har Bengston utforsket mulighetene innenfor digitalt fotografi. Han har valgt å presentere bildene i form av prints og knytter med det opplevelsen av bildene til den tradisjonelle presentasjonsform for fotografier, preget som den er av presentasjonen av grafiske bilder.

I forbindelse med utstillingen har man valgt å ikke lage en trykt katalog, men i stedet presentere utstillingen på nett. I dette ligger også et brudd med den nære forbindelse Bengston alltid har sett mellom fotografert og trykt bilde; en relasjon som vi kan hevde har vært grunnleggende for fotografiets fremvekst og posisjon i vårt samfunn helt fra starten. I stedet for at mangfoldiggjøringen av det fotografiske bildet nå primært skjer ved at det trykkes i bok eller blad, skjer mangfoldiggjøringen i stadig større grad i form av digitale bilder på nettet.

Når Bengston fortsatt foretrekker å lage prints, er det antakelig fordi det ligger kvaliteter i selve det fysiske objektets overflate han ønsker å formidle: hans nye fargefotografier har noen overflatekvaliteter som er knyttet til måten papir og pigment foreligger, som erstattes av andre kvaliteter når bildene presenteres på skjerm. En viktig dimensjon er at bildene på papir røper at Bengston ikke er uanfektet av den tradisjon i billedkunsten som under innflytelse av modernistisk maleri har gitt en forrang for de aspekter i et motiv som henvender seg til flaten. Den stramme komposisjonen i Bengstons bilder gir noen av dem nesten karakter av geometriske flatekomposisjoner. Også når det gjelder kontroll av fargen i det endelige produkt utgjør det at bildet foreligger som et print nærmest en forutsetning. Bengston er blant de få fargefotografer som evner å benytte fargen til noe annet enn å skille former fra hverandre. Fargen har hos ham ulike funksjoner; den kan være symbolsk, den kan skape en stemning eller angi en tone som i noen bilder blir et slags samlende koloristisk tema, i andre bilder brytes fargene mot hverandre i heftige kontraster.

I blant er fargen uløselig knyttet til det fortellende element i et bilde – som hans bruk av rosa i et bilde av en puddel; selvsagt med kunstnerens forsikring om at hunden hadde den rosafargen i virkeligheten. Vi tror ham, men poenget er jo ikke at hunder var rosa, men at fotografens blikk var i stand til straks å fatte at dette kunne bli et humørfylt og ironisk bilde. Bengston elsker åpenbart ting slik de umiddelbart fremtrer og skyr i sine bilder klisjeen, det banale og det forterpede. Han styrer også unna billige triks som å vise oss motiver som vi forbinder med sterke følelser. Når han fotografer temaer som er uhyggelige, er det gjerne ved å sette aspekter i fokus som nesten virker avledende; slik at det bare langsom går opp for en at det ligger andre og dypere dimensjoner i bildene.

Øivind Storm Bjerke