Edvard Munch/Eksperimenter

Vi kjenner Edvard Munch (1863-1944) som selveste kunstneren med stor K i Norge. Maleriet som ble funnet i Munchs hus i Åsgårdstrand og i dag eies av Horten kommune gir oss i Preus museum en mulighet til å studere de interessante sammenhengene mellom Edvard Munchs maleri og hans fotografi.
Lerret er bearbeidet på begge sider. Den ene siden er et maleri, "Ung kvinne på Balustraden”, datert til 1891. Landskapet er tolket å være Nordstrand, hvor familien Munch flyttet etter at Munchs far, Christian Munch, døde i 1889. Det finnes flere malerier fra Nordstrand med gjenkjennelig landskap. Den andre siden av lerretet viser en kulltegning av «Stemmen», datert til 1893. Bildet er slik et forarbeid til et av Munchs mest kjente motiv fra Åsgårdstrand og fra hans prosjekt livsfrisen.
Bildet har en spennende historie. Etter Munchs død kjøpte Åsgårdstrand kommune Munchs eiendom på stedet, med det formål å gjøre huset om til museum. Flere kunstverk ble funnet på eiendommen, men de ble definert som tilhørende boet og derfor sendt til Oslo. Munch hadde som kjent testamentert sin kunst til Oslo kommune.
I juli to år senere hadde to unge jenter badet nedenfor Munchs hus, og tok snarveien hjem gjennom eiendommen hans. Opprydding i hagen og restaurering av huset var i gang, og de to nysgjerrige jentene fikk se at en dør sto åpen, og gikk inn. Slik førte barnas nyfikenhet til at et hittil ukjent Munch-bilde ble funnet i husets gjesterom, - sammenrullet, godt pakket inn og gjemt, liggende i det lille tomrommet mellom bordkledning og yttervegg. Etter noe juridisk tautrekking ble det etter hvert bestemt at maleriet tilhørte kommunen.   
Maleriet ble de første årene stilt ut i Munchs hus, før forsikringsselskapet krevde bedre sikkerhetstiltak og bildet ble pakket ned i hvelvet i kjelleren på Åsgårdstrand rådhus. Fra 1988 hang bildet i flere år i lokalbanken, men etter et lengre utenlandsopphold på turne med flere Munchutstillinger ble bildet pakket ned og plassert på et sikkert sted – før det nå endelig skal få møte publikum igjen.  
Munch fotograferte også, men han var ikke fotograf. Og det kan se ut som han hadde et ambivalent forhold til fotografi. Munchs mest kjente sitat "Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palet så lenge det ikke kan brukes i helvete eller i himmelen" går igjen i flere skissebøker og notater i forskjellige varianter.
Munchs samtidige kunstnerkolleger så også på fotografiet med blandede følelser. Forståelsen var at det var naturen gjennom kameraet som tok bildene og ikke den som fotograferte.
Det er ikke et stort fotografisk arkiv som er bevart etter Munch, og bildene lar oss anta at han fotograferte i to perioder: 1902-1910 og 1927-1932. På 1920-tallet fotograferte også hans lillesøster Inger (1868-1952). I et udatert brev skriver han: "Du får nok engang komme ut og lære mig fotografering", men samtidig gir han henne råd om hva og hvor hun bør fotografere og hvordan hun bør gå frem med fotografiene sine.
Inger Munch er en bedre tradisjonell fotograf enn sin bror. På samme måte som hun legitimerer bokutgivelsen «Akerselven» gjennom sin bror, legitimerer kunsthistorikere Munchs eksperimenter og tidvis hjelpeløse fotografier gjennom hans betydning som maler og grafiker. Sannsynligvis er det slik at Munchs fotografiske søken etter hvert er bevisste eksperimenter, forelegg og skisser for hans malerier. Allikevel er det fristende å si, fra et fotografisk standpunkt, at fingeravtrykk, bildeutsnitt, intetsigende lange forgrunner, dobbelteksponeringer og uskarpheter i hans tidlige fotografier kan tilskrives manglende kunnskap og interesse for hva datidens kamera kunne gjøre.
Samtidig er det mye som tyder på at Munch etter hvert bevisst eksperimenterer. Hans vennskap med Strindberg, som gjerne laget selvportrett, og deres felles interesse for det spiritistiske kan begge ses som innflytelser på Munchs fotografi, og kunst forøvrig.
Det er ingen tvil om at Edvard Munchs prosjekt handlet om å formidle følelsene gjennom naturen. Det er ikke vanskelig å se at fotografiene har mye til felles med maleriene. Det gjelder de tilsynelatende spontane og hurtige penselstrøkene, lag på lag, ofte med lerretet synlig. En type "snapshot" maleri som tilsier at det er plass for fantasi og innlevelse i "mellomrommene" eller fortsettelse utenfor lerretet.
De mest fascinerende fotografiene er selvportrettene. Denne konstante undersøkelsen av ham selv er ikke noe nytt. Kunstnere har brukt seg selv og studert seg selv gjennom store deler av kunsthistorien både for generelt å teste hvordan lys faller eller volum, hud eller farge skal omsettes på et lerret. Andre har brukt seg selv som den billigste modellen.
Men Munchs store produksjon av selvportretter er spesiell både i fotografi og maleri. Og hans sene fotografier er som dagens selfies i uttrykket, fotografert med kamera på strak arm. Kanskje er det nettopp gjennom disse fotografiene blant annet at Edvard Munch vil kunne engasjere nye generasjoner?