Wall of Fame/juli: Edward Steichen
Edward Steichen, The Flatiron, 1904. Tilhører Preus museums samling
Steichen rager opp som en av fotohistoriens giganter og er ved siden av Alfred Stieglitz den mest anerkjente amerikanske fotografen i perioden 1900-1950. Steichen spilte en avgjørende rolle for å få anerkjent fotografiske bilder som kunst. Han benyttet sin prestisje som kunstner til å få aksept for reklamefotografi, motefotografi og dokumentasjonsfotografi som kunstneriske sjangre.
Nedbygging av forskjeller mellom høy- og lavkultur
For Edward Steichen (1879-1973) var det ingen motsetning mellom den kunstneriske og den kommersielle aktiviteten han drev. Han plasserte de kunstneriske bildene sine i reklamesammenhenger og stilte ut reklamebilder som kunst. Han ble en av dem som sterkest bidro til å bygge ned forskjellene mellom høy- og lavkulturelle fenomener i sin generasjon; ikke som noe tilfeldig innfall, men som et uttrykk for en ideologisk posisjon.
Han hadde en rikt utviklet forretningssans og en entreprenør-ånd som drev ham frem. En rastløs energi kombinert med eksperimentlyst lå i bunnen av hans virke.
En multikunstner
Det blir sagt at det var ikke mye Edward Steichen ikke gjorde, og alt gjorde, gjorde han eksepsjonelt bra. I portfolioen hans finner vi landskap, mote, arkitektur, teater, dans og krigsfotografi.
Oppvekst
Edward var Eduard fram til 1918. Han ble født i Luxembourg i 1879, og døde i 1973. Familien innvandret til USA i 1881, der Steichens mor ble en kjent modist (hattemaker). Moren var Steichens nære fortrolige i oppveksten og senere, og den som i sterkest grad kom til å forme hans holdninger og oppmuntre ham både kunstnerisk og forretningsmessig. Hun kom også til å prege hans menneskesyn og politiske holdninger, gjennom det radikale miljøet av tyske sosialister som hun og mannen var en del av.
Multikunstneren vokser fram
Steichen kjøpte sitt første kamera 16 år gammel for penger han fikk av moren. 1895-1898 var han litografilærling og studerte maleri på fritiden. Samtidig lærte han det fotografiske håndverket på egenhånd gjennom prøving og feiling. I maleriet søkte han seg mot det stemningsmettede, og begynte å fotografere de samme motivene der han forsøkte å oppnå de billedmessige effektene som han søkte i maleriene.
Steichen begynte tidlig å komponere bildet på mattskiven før han tok et bilde, og begrenset seg ikke til å komponere gjennom beskjæring av et ferdig opptak. Impulser til å utvikle et fotografi på premissene til det samtidige maleriet fikk han gjennom å se og lese i Camera Notes, som ble redigert av Alfred Stieglitz. Her fant han fotografer som jobbet innenfor piktorialismen – det vil si fotografi som tilstrebet samme type estetikk som man fant i samtidens stemningsmettede maleri.
Fotografi som kunstnerisk medium
I 1900 oppsøkte Steichen Alfred Stieglitz, noe som ble innledningen til et livslangt forhold. Stieglitz forsto tidlig at Steichen kunne få en spesiell rolle for aksepten av fotografi som kunstnerisk medium, og støtte ham på alle mulige måter. I 1902 grunnla Stieglitz tidsskriftet Camera Work (virksomt til 1917) der Steichen ble den mest publiserte fotograf i tidsskriftets historie.
Steichen presser grensene
I Paris i 1902 avholdt Steichen sin første separatutstilling med både fotografier og malerier. En viktig grunn til at billedkunstnere innen tradisjonelle teknikker falt for Steichens fotografier, lå i at han i så høy grad manipulerte kopiene sine utfra erfaringene han hadde gjort innen grafisk kunst og maleri. Allerede tidlig ble han sterkt kritisert for å gå ut over grensene mange fant tillatelig for en fotograf.
1903-1906 bodde Steichen i New York og opparbeidet en sterk posisjon som portrettfotograf av celebriteter, samtidig som han høstet anerkjennelse som maler. I 1903 giftet han seg til et ekteskap som ble oppløst ved dom av fransk rett i 1922, etter at paret hadde levd atskilt siden 1915. Steichen giftet seg for andre gang i 1923.
Samarbeid med Alfred Stieglitz
Steichen hadde i disse årene et nært samarbeide med Alfred Stieglitz om dannelsen av Photo-Secession i 1902, Camera Work i 1903 og i 1905 Galleri 291, som ble innredet i en tidligere leilighet og studio som Steichen hadde hatt på 5th Avenue.
Fra 1906 var Steichen tilbake i Paris og frem til 1914 var han en viktig formidler av nye trender i samtidskunsten til vennen Stieglitz og hans galleri. I Frankrike innledet han også en livslang pasjon for blomsterdyrking og foredling, og studerte genetikk.
Malerkarrieren tar slutt
I 1921 sluttet Steichen å male, brant de arbeidene han hadde i sitt eie og viet seg på ny til fotografering. Den påfallende bildegeometrien i Steichens arbeider fra 20-tallet og i hans reklame- og motefotografier er knyttet til et inngående studie av forholdet mellom flate, form og geometri.
Celebritetsfotografen
Steichen bosatte seg på ny i New York i 1923 og ble samme år sjefsfotograf for Condé Nast hvor han hovedsakelig arbeidet for Vogue og Vanity Fair med å fotografere celebriteter. Ansettelsen var med utgangspunkt i hans anerkjennelse som sinn tids mest kjente kunstfotograf og bildene laget i kommersielt øyemed presenterte han ved flere anledninger også på kunstutstillinger.
Verdens best betalte fotograf
På 1920 og 30-tallet var Steichen den best betalte fotograf i verden. Inntektene gjorde at han kunne grunnlegge Umpawaug Plant Breeding Farm i West Redding, Connecticut i 1928. i 1936 laget han en utstilling som pågikk i åtte dager i Museum of Modern Art av blomster fra egen farm – vel og merke ikke fotografier av blomster, men en blomsterinstallasjon!
Populistiske holdninger
Steichen fremstilte fotografiet som et kunstnerisk medium til fremme av demokratiet og det nære forholdet til reklame og kommersielle interesser omtalte han som positivt. Han indikerte en oppfatning om at den beste kunsten har til alle tider vært knyttet til sterke økonomiske interesser. Ved å knytte kunsten sin til kulturindustrien fikk den en spredning som man aldri før hadde sett. Holdningene hans ble sett på som populistiske og skapte avstand mellom Steichen og de elitistisk orienterte deler av kunstfeltet, og ikke minst til Stieglitz.
Snakke til massene
Ønsket om å nå ut til et massepublikum ga seg mange uttrykk de følgende tiårene; han utga billedbøker for barn og utførte store fotomuraler. I en reklamekampanje for Kodak trakk han inn amatører som modeller, og ønsket å knytte bildene til den estetikken som var utviklet innenfor straight photography og samtidig en dokumentasjon av livet i USA slik det utfoldet seg blant folk flest.
Fra kommersiell karriere til marinefotograf
Fra januar 1938 lukket han sitt studio i New York og avsluttet sin karriere som kommersiell fotograf. Fra januar 1942-1946 tjenestegjorde Steichen i den amerikanske marinen. Fotografiene ble til to utstillinger på Museum of Modern Art.
Direktør for MoMAs avdeling for fotografi
1 1947 ble Steichen utnevnt til direktør for Museum of Modern Arts avdeling for fotografi, en stilling han satt i frem til 1962. i rollen som kurator la han opp til et utstillingsprogram som viste fotografiet i sin bredde. Foruten tidens ledende kunstfotografer viste han flere utstillinger innen dokumentargenren. Utstillingsmediet ble i hans hender et verktøy for massekommunikasjon.
"Family of Man"
Steichens mesterverk som kurator var "Family of Man" som ble åpnet i 1955 i Museum of Modern Art og senere ble vist verden over for et publikum på rundt 9 millioner mennesker. Utstillingen ble også vist i Norge ved Kunstindustrimuseet i Oslo i 1957. Steichen fremførte i denne utstillingen et budskap om at alle mennesker var like og hadde samme rettigheter uansett rase eller tro. Det fellesmenneskelige globaliseringsperspektivet som utstillingen la an, fikk umåtelig betydning for et dokumentarisk fotografi som søkte allmennmenneskelige temaer og generelle symboler. I ettertid har den blitt kritisert for å se verden i et verdiperspektiv hvor amerikanske middelklasseverdier ble satt opp som ideelle normer.
De siste årene
Etter at Steichens andre kone døde i 1957, giftet han seg på nytt i 1960. Utstillingen «Steichen the Photographer» åpnet ved MoMA i 1961, året etter gikk han av som direktør for avdelingen og i 1963 utkom boka «A Life in Photography» i samarbeid med museet. Etter 1946 fotograferte Steichen i beskjeden grad.
Steichen gikk aldri tilbake til kommersiell fotografi, men fortsatte å fotografere nesten helt til sin død 25. mars 1973, to dager før han ville fylt 94 år.