Wall of fame/februar: Hill, Adamson og Cameron

Det korte samarbeidet mellom maleren David Octavius Hill (1802-1870) og fotografen Robert Adamson (1821-1848) varte bare fra 1843-47, men ble internasjonalt kjent og til inspirasjon for de yngre generasjonene av fotografer gjennom Alfred Stieglitz’ Camera Work i juli 1905. Mens Hill bidro med sin kunnskap om komposisjon er det utenfor enhver tvil at Adamson, med sin kunnskap om kjemi og interesse for å bedre den nye prosessen, har vært uunnværlig for gjennomføringen av de over 3000 opptakene som er bevart.

Samarbeidet startet med fotografiske portretter som skulle være grunnlaget for et stort gruppemaleri. Partnerne har eksperimentert for å få kunnskap både om lysets virkning, kjemiens og papirets påvirkning på fargetoner og for å få kontroll på det spontane. Hill benyttet seg selv som modell og vi kan anta at han i selvportrettet med pleddet over skuldrene har testet ut en måte å få silhuetten til å bli renere, for dette er benyttet på portretter av andre. Vi ser også attributter i bildene, spesielt bøker som formidler at modellen var boklærd samtidig som det var et grep for å få modellen til å sitte stille.

Hill and Adamson, Portrett av David Otavius Hill, ca 1843-1847, saltpapir positiv. Tilhører Preus museums samling.

Hills begeistring og kreativitet har raskt sett andre muligheter for fotografiet enn som skisser til det store maleriet. Partnerne var tidlig i gang med å fotografere andre motiver, som kirker og kirkegårder og folkelivet i Newhaven.  Disse gruppebildene av fiskere og kvinner fra den lille kystbyen er regnet blant deres beste bilder. Landsbyen var begynt å bli et populært sted å reise for storbyenes middel- og overklasse. For kunstnere var kvinnenes drakter, fiskebåtene og landsbyen med naturen rundt et yndet motiv og utfluktssted.

Hill and Adamson, Newhaven, Group of eight fisher lads, saltpapirkopi, 1845. Tilhører Preus museum samling.

Britiske Julia Margaret Cameron (1815-79) fikk sitt første kamera da hun var 48 år, etter eget sigende for ikke å kjede seg mens mannen var i Calcutta og hadde oppsyn med familiens kaffeplantasje. Hun ble fort interessert i fotografi og gjorde etter hvert kullkjelleren om til mørkerom. Den nye aktiviteten ble så oppslukende at hun «tvang» tjenere, familie og venner til å sitte modell for seg, noe hun forteller om i boken «Annals of My Glass House» (1874).

For Cameron var fotografiet et transendentalt kunstnerisk og psykologisk utsagn; hun mente hennes oppgave som fotograf var å avdekke hvordan skjønnhet, intelligens og åndfullhet åpenbarer seg i menneskers ansikt. Denne troen på at man kan avdekke et menneskes indre gjennom det ytre er typisk for hennes samtid og for romantikken. Motivene er ofte av religiøs art, med allegoriske scener og portretter. De viser tydelig at hun er inspirert av sin samtids malerier, som prerafaelittene og kunstnere som Dante Gabriel Rossetti og George Frederick Watts. Fotografiene fikk stor popularitet i samtiden og har vært en viktig inspirasjon for senere fotografer, helt frem til vår tid. Hun fotograferte mange av sin tids viktige personer, var medlem av Photographic Society of Great Britain, og hadde flere separatutstillinger.

Julia Margaret Cameron, Gareth and Lynette, fra boken "Idylls of the Kings", 1874. TilhørerPreus museums samling. 

Cameron arbeidet med naturlig dagslys og produserte negativmaterialet – våt kollodium på glass – selv. Fotografiene i museets samling er albumin positivkopier som bærer preg av å være beundret i over hundre år. De gir oss, til tross for den kompliserte fotografiske metoden, et inntrykk av å være spontane og nære portretter.