Å fremstille 19-hundretalls Gummitykk

Grunnlaget for gummidikromat teknikken ble oppdaget av oppfinneren Alphonse Louis Poitevin rundt 1850.  Men gummitrykkteknikken ble først demonstrert av Rouillé Ladevéze i Paris og London i 1894. Teknikken var, som sagt, antagelig den som ble aller mest populær blant piktorialistene omkring 1900. Dette er en av de teknikkene der ultrafiolett lys benyttes for å selektivt herde en dikromat kolloid. For å lage et gummitrykk (gummi-dikromat trykk) bestrykes et papir med en løsning bestående av pigmentert gummi arabicum og kalium- eller ammonium dikromat. Når papiret er tørt, eksponeres det under sollys eller UV-lys i kontakt med et negativ. Det ferdige trykket har altså samme størrelse som negativet. Det eksponerte papiret fremkalles deretter i varmt vannbad der de ikke-eksponerte og dermed ikke-herdete områdene av den pigmenterte gummien løses opp, mens de eksponerte, herdete områdene forblir på papiroverflaten og skaper mellomtonene for de mørke områdene i trykket. Prosessen kan gjentas flere ganger for å øke kontrast og toneomfang. Det er også mulig å trykke lag på lag med forskjellige farger av pigmentert gummi arabicum, noe som ikke bare gir fargerike bilder men som også muliggjør fargetrykk ved bruk av separasjonsnegativer. Håndfremkallingen i varmt vann tillater også varierte muligheter for å forme det endelige resultatet. Fotografen har dermed anledning til å i stor grad variere bildets endelige uttrykk. Gummitrykk-teknikken var som nevnt mest populær hos piktorialistene i perioden 1890-1920 men er også i dag kjærkommen blant kunstnere og fotoentusiaster på grunn av manipulasjonsmulighetene og dessuten fordi materialene som kreves ikke er så kostnadskrevende.