Spørsmål og svar (FAQ)

• Hvor lang” holdbarhetstid” har et fotografi?
• Jeg har hørt at riktig klima og miljø er viktig for å oppbevare fotografier. Hva gjør et museum og hva kan jeg gjøre for mine private fotografier?
• Er luft- og miljøforurensning også et problem for fotografiske materialer?
• Hva slags oppbevaringsmaterialer kan anbefales for fotografier?
• Jeg har et familiefotografi fra 1800-tallet som er laget på en slags svartlakkert blikkplate. Hva er dette og omtrent hvor gammelt er det? Er det verdifullt?
• For en tid siden var jeg på Preus museum i Horten og så et bilde som var på et slags metallspeil i en ramme. Nå har jeg oppdaget at vi i vår familie har et fotografi som teknisk ser ut til å være av samme type. Hva slags fotografisk teknikk kan det være og når ble denne teknikken brukt?
• I dagens utstillinger, tidsskrifter, auksjoner, auksjonskataloger etc. benyttes det ofte forskjellige begrep for å beskrive hvilken type fargebildeteknikk det dreier seg om. Når jeg ser på bilder i utstillinger irriteres jeg ofte over at et bilde som i katalogen står oppført som et C-print, i utstillingen benevnes som et dye coupler print eller, i det siste, en light jet eller omvendt. Hvorfor?
• Hva er en Lippmann-plate og er det mulig å se en slik i Preus museum?
• Mange av mine digitale bilder er oppbevart på en CD-ROM (foto-cd) eller DVD. Hvor god holdbarhet har slike lagringsmedier og hva kan jeg selv gjøre for at de skal vare lenge?
• Hvordan lagrer jeg sikrest mine digitale fotografier?
• Hvordan bevares fotografiene best i papirformat? Mange sier «Print på godt papir», men hva er egentlig godt papir?
• Hvorfor er det så viktig å få bildene ut på papir?

Hvor lang” holdbarhetstid” har et fotografi?
Mange av de tidligste eksemplene fra fotografiets 180 årige historie befinner seg på museer. Noen befinner seg også i private hjem. Denne typen fotografier har som regel klart seg ganske bra. De fleste fotografiske materialer har en veldig lang holdbarhetstid. Hvis man følger visse retningslinjer kan de også ha en fremtid.

Gjennomsnittlig holdbarhet for dagens moderne fotografiske - og også enkelte nyere digitaltrykk- materialer (for eksempel inkjet) - er mellom 30 og 100 år før de første synlige skader som utbleking eller fargeskifte kommer til syne. Enkelte fotografiske eller trykkprosesser har en veldig god holdbarhet fra flere hundre år før forandringene blir veldig forstyrende.

Et fotografis holdbarhet avhenger av flere faktorer. Oppbevaringsmiljø, temperatur, luftfuktighet og belysning er viktige elementer. Avgjørende er også hvilken type fotografisk materiale (for eksempel svart/hvitt eller farge) det dreier seg om, og hvordan det blir behandlet og håndtert over tid.

Jeg har hørt at riktig klima og miljø er viktig for å oppbevare fotografier. Hva gjør et museum og hva kan jeg gjøre for mine private fotografier?
Dette er riktig. Det finnes internasjonale standarder (International Organization for Standardization ISO, American National Standards Institute ANSI) for oppbevaring av fotografisk materiale. Standardene, som er resultater av et omfattende forskningsarbeid, konkluderer med at det er bra å ha et kjølig og tørt klima der fotografisk materiale kan oppbevares. I et museum prøver vi å opprettholde et klima etter følgende retningslinjer:

• Temperaturen der fotografiske materialer oppbevares bør ikke overskride 18 °C og variasjonen i løpet av et døgn skal ikke utgjøre mer enn +/- 2 °C. Et langt kjøligere klima, for eksampel 5 -10 ºC vil være mye bedre for å sikre maksimal levetid.
• Emulsjonslag tørker ut og blir skjøre ved oppbevaring i luftfuktighet lavere enn 30 % RH (RH = relative humidity = relativ luftfuktighet) mens mugg vil trives der fuktigheten kommer opp mot og over 60 % RH. Optimalt bør RH ligge på 30 - 40 %. Variasjon større enn +/- 5 % RH i et døgn må unngås.

Dette er selvfølgelig ikke så lett å sørge for i private hjem. Men et klima tilsvarende temperaturen i et vanlig tørt og kjølig soverom uten for store svingninger, vil i de fleste tilfeller være bra for oppbevaring av familiefotografier.

Er luft- og miljøforurensning også et problem for fotografiske materialer?
Ja det kan være et problem fordi mange kjemiske forbindelser i for eksempel eksos, sigarettrøyk eller dunster fra rengjøringsmidler og også treverk, kan angripe billedsølv eller fargestoffer i et fotografi og skade deler av bildet. Rom der det finnes datamaskiner, skannere, TV etc. er også uegnet for oppbevaring av fotografisk materiale fordi slike maskiner kan avgi peroksider, ozon, svovelholdige og andre avgasser som kan ha skadelig innvirkning på fotografier. Oppbevaringsrom for fotografier bør være laget spesielt for dette, med hyller og skap i kjemisk inerte (inaktive) materialer. Selvfølgelig skal oppbevaringsmiljøet også være fritt for mugg, insekter og andre skadedyr.

Hva slags oppbevaringsmaterialer kan anbefales for fotografier?
Oppbevaringsmaterialer som album, omslag, lommer, esker og lignende, bør være av høy kvalitet. Dette betyr for eksempel at oppbevaringsmaterialer i direkte kontakt med papirfotografier eller negativer, skal ha en nøytral pH og være laget av alfacellulose eller polyester. Mange fotoforretninger og forretninger for museums - og arkivprodukter tilbyr et bredt utvalg av slike materialer. Dessuten finnes det materialer tilgjengelig som har bestått en såkalt PAT [Photographic Activity Test]. Denne typen materialer er spesielt godt egnet for oppbevaring eller presentasjon (passe-partout kartong) av fotografier. Man bør unngå materialer som selvklebende tape og selvklebende album fordi limet med tiden vil forandre seg og høyst sannsynlig forårsake skader både av fysisk og kjemisk karakter.

Jeg har et familiefotografi fra 1800-tallet som er laget på en slags svartlakkert blikkplate. Hva er dette og omtrent hvor gammelt er det? Er det verdifullt?
Dette høres ut som et ferrotypi. Denne typen teknikk var populær fra ca. 1855 opp til 1930. Det dreier seg om et sølvbilde i et såkalt collodion-lag. Kort tid før eksponering helles lysfølsomt collodion på en lakkert jernplate. Etter fremkalling blir bildet overlakkert med et lag shellak for å beskytte billedsølvet mot luften.

For en tid siden var jeg på Preus museum i Horten og så et bilde som var på et slags metallspeil i en ramme. Nå har jeg oppdaget at vi i vår familie har et fotografi som teknisk ser ut til å være av samme type. Hva slags fotografisk teknikk kan det være og når ble denne teknikken brukt?
Dette er sannsynligvis et Daguerreotypi. Denne teknikken, der bildet sitter på en polert sølvplate, ble første gang benyttet i 1839 og var verdens første alminnelig brukte fotografiske teknikk.

Litt mer informasjon om Daguerreotypier:
I 1839 presenterte den franske oppfinneren Luois-Jacques-Mandé Daguerre sin fotografiske teknikk for verden. Daguerre var Joseph Nicéphore Niépces kompanjong og hadde som ham i mange år forsøkt å fastholde et bilde skapt ved hjelp av et camera obscura. Niépce hadde i 1827 maktet å lage verdens første fotografiske bilder, men prosessen var ikke lysømfintlig nok. Etter at Niépce døde i 1833 fortsatte Daguerre arbeidet, og i 1833 oppdaget han at polerte og joderte sølvplater var lysømfintlige. Fire år senere fant han ut at slike plater, etter eksponering i camera obscura, kunne få et positivt bilde når de ble utsatt for kvikksølvdamp. I 1837 greide han å fiksere et slikt bilde ved bruk av en saltoppløsning. I 1839 gikk han over til, etter forslag fra den britiske astronomen Sir John Herschel, å bruke en natriumthiosulfat-oppløsning (som også i dag brukes som fikseringssalt).

Daguerreotypier er meget følsomme overfor mekanisk skade og må derfor innrammes på en egen måte. I USA brukte de esker av shellakk, tre eller skinn, mens det i Europa for det meste ble benyttet forseglede rammer (som det sikkert er på ditt familiefotografi).

Etter presentasjonen av prosessen og etter hvert som det ble flere og flere daguerreotypister, var det mange som forsøkte å forbedre teknikken. Når platen fikk en ekstra elektrolytisk behandling, ble bromid brukt i tillegg til jodid for å gjøre den mer følsom for lys. Hurtigere linser ble også benyttet, og etterhvert ble eksponeringstiden forkortet fra flere minutter til kun noen få sekunder. Bildets kvalitet og stabilitet ble også forbedret ved at platen ble gulltonet etter fikseringsprosessen.

Daguerreotypiet hadde tre store ulemper; det meget giftige kvikksølvet til fremkallingen, produksjon av kun ett unikt bilde (som igjen er vanskelig å reprodusere), og vanskeligheter med å riktig se bildet på den speillignende overflaten. Likevel, høykvalitet Daguerreotypier har et meget rikt toneomfang, er ualminnelig skarpe og ekstremt finkornede. Daguerreotypiet er den mest stabile fotografiske teknikken som finnes og slike bilder vil eksistere også i en fremtid der mesteparten av dagens fotografier og digitale bilder vil være falmet vekk.

I dagens utstillinger, tidsskrifter, auksjoner, auksjonskataloger etc. benyttes det ofte forskjellige begrep for å beskrive hvilken type fargebildeteknikk det dreier seg om. Når jeg ser på bilder i utstillinger irriteres jeg ofte over at et bilde som i katalogen står oppført som et C-print, i utstillingen benevnes som et dye coupler print eller, i det siste, en light jet eller omvendt. Hvorfor?
Problemet er at det finnes for mange begrep for en og samme materialtype. Det er her snakk om ett materiale, nemlig fargebilder, - kromogene bilder, såkalt c-print eller på engelsk: Chromogenic prints, Chromogenic color prints, Type C-prints, Dye coupler prints. Med nyere printerteknologi har det også kommet light jet og lambda print. Alle disse betegnelsene beskriver bare en type materiale, - det som, for å unngå forvirring, enklest benevnes ”chromogenic color print”. Denne type fargemateriale har vært i bruk fra 1942 til i dag, først med baryttlag, fra slutten av 60-årene med samme oppbygning som plastpapiret med polyetylen og titandioksid. Dagens papir består av papirbærer slik som hos sort/hvitt plastpapir, en fler-sjiktet emulsjon og et gelatin beskyttelsesjikt.

De fleste av dagens fargematerialer benytter såkalt kromogen fremkalling for at cyan-, magenta- og gule fargestoffer skal komme frem i den fler-sjiktede emulsjonen. Uttrykket kromogen ble introdusert av Rudolph Fischer i 1912 og står for fargefremkalling; å skape farge (“give birth to color”). Ved kromogen fremkalling produseres det et fargebilde og et bilde av sølv i emulsjonen samtidig. Senere i prosessen blir sølvbildet bleket ut slik at det kun er fargestoffene som gjenstår. Fargestoffene fremkommer ved at fargekoblere, kommer i kontakt med oksidasjonsproduktene fra fremkalleren når krystaller av sølvhalogenid reduseres til metallisk sølv via en fremkaller.

Kromogen fremkalling er nåtidens mest brukte fargekopieringsprosess. Fargekopier tilvirkes hovedsakelig ved hjelp av maskiner, eller for hånd, i profesjonelle bildekopieringslaboratorier. De ferdige fotografiene kan ha høyglans, eller være matte, og størrelsene varierer fra få centimeter til meter. Det kan ta fra 15 til 100 år før det hos slike fotografier skjer noen betydelig fargeendring. Dette avhenger av stabiliteten og strukturen til molekylene i fargestoffene som er brukt i emulsjonen, og selvfølgelig også av forholdene ved oppbevaring og under utstilling.

Hva er en Lippmann-plate og er det mulig å se en slik i Preus museum?
Teknikkens navn stammer fra oppfinneren. Gabriel Lippmann var en fransk fysiker som i 1891 oppfant et system for fargefotografi uten fargestoffer eller pigmenter, men basert på bølgelengdeinterferens. En glassplate påføres en nesten transparent pankromatisk emulsjon bestående av meget små sølvhalogenidkrystaller. I kameraet er emulsjonsiden vendt vekk fra linsen og i kontakt med et speil av flytende kvikksølv. Under eksponering passerer lys gjennom glassplaten og emulsjon og reflekteres av kvikksølvet. Interferens gjør at de reflekterte lysbølgene slår imot lyset som kommer gjennom emulsjonen. Dette resulterer i varierende grad av svekkelse og forsterking og dermed dannes det et latent bilde av interferensmønster i emulsjonen. Etter sort/hvit fremkalling av emulsjonen kommer et naturlig fargebilde til syne når platen plasseres mot et speil og en lysstråle rettes mot den. Bildet kan kun sees fra en bestemt vinkel hvor de originale bølgelengdene får passere gjennom platens interferensmønster. De fleste Lippmanplater er laminert til et prisme slik at bildet er lettere tilgjengelig for betrakteren.

Teknikkens komplekse karakter førte til at Lippmannplaten aldri fikk noen betydning for det fotografiske markedet. Kun noen ganske få ildsjeler og vitenskapsfolk benyttet seg av denne fototeknikken.
Preus museum har en betydelig samling av denne typen tidlige fargefotografiske materiale. Museets Lippmann-plater er lagret i et kjølelager og trenger ca. 24 timer på å akklimatisere seg til vanlig romtemperatur. Hvis man vil se disse må det derfor avtales tid på forhånd.

Hvordan lagrer jeg sikrest mine digitale fotografier?

Det finnes ingen perfekt måte, men det finnes flere muligheter:

• Det enkleste er å lagre filene flere steder slik at hvis et lagringssted går i stykker (f.eks. ved lynnedslag, husbrann, oversvømmelse, tyveri, teknisk feil etc) har man fortsatt en backup. For eksempel kan man ha et arkiv på datamaskinen og en backup av dette arkivet på en ekstern harddisk. Det er da lurt og viktig at man har gode rutiner med det:
  • oppdater backup-arkivet jevnlig (f.eks. en gang all hver fjerde uke, eller i tillegg hver gang det kommer noe nytt),
  • ikke oppbevar backup-systemet rett ved siden av din PC/Mac. Lagre den heller et annet sted så den ikke kan forsvinne eller blir ødelagt sammen med ditt digitale arkiv på din datamaskin
  • ha gjerne enda en ekstern disk som ligger et helt annet sted, gjerne i et annet hus. Den kan oppdateres sjeldnere, for eksempel hver tolvte uke.
  • oppdater programvare, filformater og media kontinuerlig. En harddisk holder gjennomsnittlig 4-5 år, bytt før den krasjer. Etterpå er det for sent.
• Eksterne harddisker med stor kapasitet blir rimeligere og rimeligere, og dermed et lite problem å skaffe seg. Men det handler om å gjøre jobben og overvinne sin egen latskap eller evt. tidsklemma.
• En annen mulighet er å lage en backup på et internett-arkiveringssted/skylagring eller engelsk: Cloud storage eller online backup. Her må hver enkelt stille seg spørsmålet om man ønsker det i en tidsalder hvor vi stadig får eksempler på at tredjeparter alltid kan skaffe seg informasjon om alle som er på nett. I tillegg er det også et etisk spørsmål om alle som er på bildene (også de som er barn i dag) ønsker å bli lagret med sine private bilder og opplevelser på noe så sårbart og tilgjengelig som en online backup.

Mange av mine digitale bilder er oppbevart på en CD-ROM (foto-cd) eller DVD. Hvor god holdbarhet har slike lagringsmedier og hva kan jeg selv gjøre for at de skal vare lenge?
Dette er viktig å vite i vår digitale tidsalder hvor de fleste digitale medier ikke kan tilby samme grad av motstandsdyktighet. Ikke nå og heller ikke i nærmeste fremtid, vil dette la seg gjøre rent teknisk eller økonomisk. Store institusjoner strever faktisk i dag med å finne gode metoder for å sikre sine digitale bildearkiver for fremtiden.

Mange av de tidligste testene av denne type digitale media var laget av produsentene selv. Testene gir ofte inntrykk av at holdbarheten er ekstremt bra. Dessverre dokumenterer en rekke andre vitenskapelige undersøkelser at den gjennomsnittlige holdbarheten til en CD-ROM eller DVD er under ti år. Holdbarheten er selvfølgelig avhengig av materialtype/merke/kvalitet, brenner, brennerhastighet, o.s.v. men oppbevaring og håndtering spiller også inn. Selv med en optimal kombinasjon av alle de nevnte elementene, er CD-ROM eller DVD ikke nødvendigvis et sikkert oppbevaringssted for dine digitale bildefiler.
Hvis du vil sikre dine digitale bildefiler for fremtiden er det en god ide å lagre flere kopier av disse filene på forskjellige steder, slik at du er relativt sikker på at du ikke mister alle filene om et medium svikter. Les mer om det her.

CD-er og DVD-er er ømfintlige for mekaniske belastninger og skader, støv, løsemidler og andre kjemiske aggressive stoffer, ekstrem temperatur- og luftfuktighet og store svingninger av disse. CD-er og DVD-er må derfor behandles med forsiktighet. Ikke berør dem på lesesiden, bruk kun anbefalte tusjpenner hvis de skal merkes, eller enda bedre - ikke skriv på dem i det hele tatt. Sørg for at de er oppbevart i en hard boks (CD/DVD hard-cover) lagret hver for seg, og ikke i myke plast- eller papir konvolutter.

Oppbevaringsmiljøet skal være fritt for støv, aggressive gasser, løsemidler etc. Klimaet i oppbevaringsrom skal være stabilt, det vil si at luftfuktighet og temperatur bør svinge minst mulig (for profesjonell oppbevaring er det for eksempel anbefalt med18 °C ± 1 °C pr 24 timer, 40 % relativ luftfuktighet ± 1 % svingning pr 24 timer). I et privat hjem er soveroms klimaet ofte i nærheten av slike anbefalinger. Denne type inneklima egner seg bra for lagring av fotografier, digitale trykk, CD-ROM/DVD og andre ømfintlige materialer.

For mer informasjon se også:
http://www.wilhelm-research.com/
https://www.imagepermanenceinstitute.org/imaging/overview

Hvordan bevares fotografiene best i papirformat? Mange sier «Print på godt papir», men hva er egentlig godt papir?

Her finnes også flere muligheter:

• Det enkleste er å bestille bilder fra en fotoforretning. Det kan være i form av enkeltbilder eller som en fotobok – her finnes det mange muligheter og tilbud. Begge versjoner har ganske god holdbarhet nå. Gjennomsnittlig holder det like bra eller bedre enn nesten alt fotomateriale vi kjenner fra før. Så det kan oppfattes som «godt papir».
• En annet mulighet er å kjøpe seg en foto-blekkskriver/inkjet printer. Tryggest er det å kjøpe et produkt som er fra et stort/kjent merke med erfaring i det, for eksempel: Epson, Canon, HP. Her bør man se på følgende:
  • At printeren man kjøper bruker pigmentert blekk er en bra ting, selv om også fargestoffbasert blekk har blitt bedre. Som navnet sier er blekket laget med pigmenter som hovedkomponent. For å si det enkelt: Disse pigmentene er store og derfor mye mer stabile enn tidligere brukte fargestoff-molekyler som er mye smalere, og som lot seg forandre under påvirkning fra f.eks. lys, fuktighet og andre faktorer. Vi kjenner det fra gamle falmede fargeutskrifter men også eldre analoge fargefoto fra Kodak og Agfa. Dagens inkjet-prints har ofte en meget god holdbarhet, ofte opp til flere hundre år uten å vise noe fargeskifte. Det er vist i tester som man kan finne for eksempel hos Wilhelm Imaging Research eller andre test-institusjoner.
  • Når man har bestemt seg for en printer/blekkskriver bør man bruke blekket og papiret fra produsenten av printeren. Ikke for å tilfredsstille produsentens behov for å tjene penger med sine produkter, men fordi det gir best holdbarhet. Blekket og fotopapiret har nemlig en kjemi som inngår en fast kjemisk forbindelse under skriveprosessen. Dette sørger for best ytelse i forhold til holdbarhet, lysbestandighet, vannfasthet, briljans osv. Denne prosessen blir ikke optimal med produkter som ikke passer sammen (har det passende kjemi). Så «godt papir» er her det papiret som passer til blekket, altså fra samme produsent.     
• Det finnes mange produkter for å skrive digitale bilder ut til et «fysisk fotografi/bilde». Nesten alle slike produkter lager «papirbilder» med en holdbarhet som vil tilfredsstille de fleste og i det minste blir det mer holdbart enn de fleste digitale filer er.
• Et annet produkt som er meget enkelt å bruke er den såkalte Dye-sublimation printer. Det er ofte små printere som lager trykk fra postkort til A4 format.  Bildet er basert på fargestoffer med en holdbarhet som ligner vanlig fargefoto. Slike printere/skrivere er meget enkle å bruke og er derfor bra for folk som vil ha så lite som mulig styr med teknikk for å produsere raskt, for eksempel et bursdagskort eller julekort etc.

Hvorfor er det så viktig å få bildene ut på papir?

Litt tabloid kan vi si at vi ikke trenger «delete-knappen» fordi de digitale arkivene klarer slette-jobben helt alene.

Dette har med motsetningen mellom analog og digital informasjon å gjøre. Før den digitale revolusjonen hadde kommet riktig i gang (for ca. 20-30 år siden) var omtrent all informasjon analog. Det hadde en del ulemper (f.eks. gikk det på langt nær så raskt å få fram et bilde som i dag) men også mange fordeler. Den kanskje viktigste fordelen var at analog informasjon tilgir oss mennesker våre svakheter over ganske lang tid; latskap, ignoranse og likegyldighet. For å si det som det er: de aller fleste er veldig dårlige i vedlikehold av det aller meste! Ta brev som et eksempel. Et brev fra en slektning som blir oppbevart i 250 år i en boks, på et loft hjemme på gården, uten at noen har tenkt over det eller gjort noe med det, er fortsatt lesbart og holdbart i dag (selv om det kanskje er litt gulnet). Selv om ingen aktivt tenkte å ta vare på det. Det var tørt, kanskje litt varmt om sommeren men også kaldt om vinteren. Altså ok forhold for et brev, så det holdt seg bra. Det fins mange slike dokumenter. Men hva med en e-post om 250 år?

I tilfellet med analoge fotografier, kan for eksempel et arkiv med negativer og kopier overleve mange tiår, eller så lenge fotografiet har eksistert (altså siden 1839). Det finnes mange millioner praktiske eksempler på akkurat det i arkiver, museer og de fleste private hjem i dag. En del av bildeinformasjonen kan ha falmet selvfølgelig, men mye kan fremdeles være i veldig god stand. For å se på denne gamle bildeinformasjonen trengs det i de fleste tilfeller ikke noen maskin. Så nesten uansett tilstanden (bortsett fra totalskade) kan vi se på et analogt fotografi uavhengig om det er fra 1839 eller 2014 .

Med digital bildeinformasjon er det helt annerledes. Om vi bare ser på to punkter:

1. Vi trenger en maskin som gjør oss i stand til å lese den digitale bildekoden/filen. Her finnes mange forskjellige typer filformater, lagringsmedia og utstyr. Det er ikke sikkert at alle formater og lagringsmedier fortsatt er lesbare i nær fremtid. Et blikk tilbake i det digitale medias historie viser oss hvor stor denne utfordringen er. Det betyr at et digitalt arkiv trenger kontinuerlig vedlikehold av maskiner og media og oppdatering av filformater etc. Det er et veldig høyt nivå av vedlikehold som ikke var kjent i analoge tider. Vi vet alle hvor «gode» vi er til digitalt vedlikehold. Så her går sannsynligvis mye tapt. Det er en av de uvegerlige «delete-knapper». På det andre siden blir i dag så mange bilder produsert som aldri før at det er kanskje er greit at også en del går tapt.
2. Selv om filformater og media er lesbare så er disses holdbarheten veldig begrenset. Den gjennomsnittlige holdbarhet for de fleste digitale media som man må se mer som en maskindel (harddisker, CD, DVD, flash etc.) er 5, maks 10 år (uansett hva reklamen sier). I tillegg kommer at også en online storage/skylagring kan gå konkurs. Det er usikkert hva som da skjer med filene. Også i denne type lagringsvedlikehold må vi tenke på å bytte ut lagringsmedia kontinuerlig.  Profesjonelle institusjoner som Nasjonalbiblioteket klarer det muligens, men hva med folk flest? Dermed har vi enda en av de uvegerlige «delete-knappene».

Konklusjon:

Lag fysiske minner i form av et «ekte fotografi», et album, en fotobok, et portrett på veggen, et fotokort som sendes med posten og kanskje med et ekte håndskrevet brev.  De digitale bildene som vil overleve vår digitale tidsalder er sannsynligvis de som blir lagret på en stykke papir eller lignende.