Outdoor exhibition: Iconic images

Bildet er tatt 7. desember 1972 og er et av verdens mest distribuerte fotografier! Apollo 17 var på vei tilbake til Jorda etter det aller siste bemannede besøket på Månen (fotsporene finnes der enda). Bildet er et av få som viser en fullt opplyst jordklode, siden astronautene hadde Sola i ryggen. For astronautene hadde Jorda størrelsen og utseendet til en klinkekule, og bildet har blitt hetende "The Blue Marble" - den blå klinkekula.

Da astronautene så Jorda og fotograferte den, var sydpolen på toppen av bildet. For at det skulle passe med vårt tradisjonelle bilde av Jorda, løste man det enkelt med å snu bildet så Sydpolen vendte nedover. Men det er en påminnelse om at det egentlig ikke finnes noe opp eller ned, og at vi svever rundt i et univers uten noe senter. De som hadde definisjonsmakten, definerte en gang nord som øverst og sør som nederst, og siden har det blitt en "sannhet". Men står du på Sydpolen, vil du fremdeles ha hodet oppover. 

Etter dette har ingen mennesker vært langt nok fra Jorda til å kunne ta et bilde av hele kloden, men lignende bilder har blitt tatt fra ubemannede romsonder. Fotografiet har blitt tolket som et bilde på Jordas sårbarhet og isolasjon i det uendelige Universet, og også et bilde på at dette er den kloden vi har til rådighet. La oss ta godt vare på den!

A sign, a girl, a school rucksack in front of a masonry building. A trivial subject or iconic image? The image recount something about a significant event in history; the start of a movement. What can we interpret and decipher out of this image in front of us?

Greta Thunberg is sat on the ground in front of a massive stone building, where the Swedish nation’s political power resides. Next to her we see an indication of another person's shoulder. She is herself dressed in colourful clothing with her rucksack resting by her leg. The purple rucksack, most likely full of textbooks, gives us an essential clue regarding her current situation. She was supposed to go to school, but chooses instead to strike. The text on the sign clearly states the overall motive and reason for this.

Thunberg made a smart move by using the power of youths; the option of dropping out of school in order to get their message across to the politicians: that we are in the middle of a climate crisis and something has to be done about it now! The 20th of August 2018 was the start of a strike intended to continue up until the Swedish election in September the same year. Photographer Mickan Palmquist took this picture the day after the first strike, allowing us in 2020 to look back upon it as an iconic image.

This photo shows us a person who inspired a mass of school children to shout loud and mobilise themselves to the climate movement, effectively forcing state leaders around the world to answer for their inaction. In 2019 Thunberg received a range of awards. She was awarded Name of the Year by Time Magazine as well as nominated for the Nobel Peace Price. She even crossed the Atlantic in a sailing boat. At that moment when this image was taken, this was a future that has yet to come to pas. Today our different interpretations of this photo is imbued with these stories.

Rarely does a picture reveal so much, yet trigger so little. We see the former president of the United States, Barack Obama, seated in «The Situation Room» within the White House. Not much else is revealed about the actual situation, except that they are looking at something to the left.

Obama's «court photographer», Pete Souza, took this image of the administration observing the deadly raid on Osama bin Laden's compound in Pakistan. Foreign Minister Hillary Rodham Clinton’s facial expression stands out amongst the crowd. Her hand is held in front of her mouth, a gesture possibly revealing feelings of shock or dread. She acts as the focal point within the image; a point that attracts the attention of our eyes, imbuing the image with feelings. Clinton later claimed her expression was caused by pollen allergies in her attempt at choking a sneeze. The president himself sits sunken in his seat towards the left in the image - he didn't place himself in the middle of the room, nor in the tallest chair. Fast forward to the current president and imagine where he would choose to sit. This image demonstrates Obama's collaborative capabilities.

The photographer, Pete Souza, subsequently said that the image was shoot in a very small conference room, and that «The situation room» is in fact a composite of multiple rooms. Since there were few chairs there to sit on, the staff had to stand at the back of the room and watch. The photographer stood at the other end with no way of moving. From that position he took about 100 images, but this one stood out.

If president Obama had decided to publish the images of Bin Laden’s dead body, this dubious image wouldn't have become as iconic as it is today. You get the feeling that it's presenting the truth; a form of picture evidence of what happened. But at the same time, a great deal is hidden from our view, like the document in the foreground intentionally blurred - thus encouraging the photographs’ authentic appearance.

De som opplevde denne dagen, husker den. Satt du foran en skjerm og prøvde å forstå hva som skjedde? Terrorangrepet på New Yorks ikoniske World Trade Center var spektakulært, som hentet fra en film. De som planla det, visste at angrepet ville få en enorm effekt, og at det ville filmes og fotograferes fra alle vinkler. Det skulle ikke være mulig å glemme det, selv om man ikke hadde sett det i virkeligheten.

Mange av bildene fra terrorangrepet minner om dette; det er bilder av flyene som kolliderer i tårnene, det er brann, røyk og kollaps. Det er få bilder av mennesker som faktisk dør, fordi fotografene som var til stede den dagen fortalte en historie som var så nær at det ble vanskelig å fotografere, eller publisere, bilder av døde og skadde.

Det samme skjedde i Norge, etter 22. juli. Hvorfor er det godtatt å vise død og lidelse når det handler om «dem» og ikke «oss»? Kanskje husker du et annet bilde fra 9/11, som har blitt kjent som «The Falling Man», fotografert av Richard Drew. Han faller som en pil med hodet ned, med de to tårnene som bakgrunn. Det er det eneste vidt sette bildet som viser et menneske som er i ferd med å dø, fra dagen der 2 606 mennesker døde i World Trade Center. I dagene etter tragedien ble det trykket i aviser over hele landet, men lesernes reaksjoner tvang bildet inn i mørket. Den psykologiske distansen var for tett til at den kunne tåles.

Hvordan forholder vi oss til tragedier som føles nærme, og de som føles langt borte? Hvilke bilder berører oss, og hvilke forholder vi oss ikke til med følelsene?

På en bitteliten øy sør for Tokyo reiser seks menn et amerikansk flagg i en steinrøys. Kampene mellom japanere og amerikanere mot slutten av andre verdenskrig skulle kreve mange liv. Fem dager inn i kampene ble først ett amerikansk flagg heist på Iwo Jima, men for å inspirere mennene og demoralisere motparten, ble et større flagg satt opp rett etterpå.

Da var fotografen Joe Rosenthal på plass med sitt store klumpete Speed Graphic, som var datidens mest brukte pressekamera. Han klatret opp på en haug for å få et bedre utsnitt, og så hvordan soldatene kjempet med det store flagget i vinden. Selv visste ikke fotografen hva han egentlig hadde fanget på filmen, som han raskt sendte fra seg for fremkalling og distribusjon til pressebyrået. To dager senere var bildet hans på førstesidene over hele USA, hvor det ble sett på som et symbol for patriotisk samhold i den lange krigen.

Bildet har en nesten perfekt komposisjon. Flaggstangen skaper den sterke diagonalen som gir bildet dynamikk. Mennene under flagget former en pyramide, og gjentar hverandres former i de bøyde knærne som ekko av hverandre. Samhold og samarbeid. Hadde Rosenthal trykket på utløseren et øyeblikk før, ville flagget vært for langt nede. Øyeblikket etterpå ville flagget vært oppreist, og magien i bevegelsen ville være over. Han traff riktig øyeblikk.

Bildets komposisjon ga det ikonstatus, Pulitzerpris, frimerkeutgivelse og et 100-tonns minnesmerke i bronse. Noen bilder er tatt i akkurat rett øyeblikk og blir husket i ettertiden. Men andre bilder kan være like viktige for deg, selv om de ikke er perfekte, heroiske minnesmerker over krig. Hvilke private fotografier har du, som du aldri glemmer?

Bildet kan du se på Preus museums utendørsutstilling «Ikoniske bilder»

Hva er det som gjør at et bilde fester seg og ikke gir slipp? Noen bilder blir «ikoniske», de er så iøynefallende at vi ikke kan glemme dem. Dermed blir de så forbundet med en spesiell hendelse at bildet står i stedet for hendelsen.

Det er flere barn på dette bildet, men det er den nakne jenta vi husker. Det er krig i Vietnam, og 8. juni 1972 dokumenterer den vietnamesiske fotografen Nick Ut et napalm-angrep på en landsby nordvest for Saigon. 9 år gamle Phan Thi Kim Phuc løper på veien, og Ut lurer på hvorfor hun ikke har klær på, før han forstår at napalmen har brent dem av kroppen hennes. Han heller vann på henne, noe som får henne til å skrike «For varmt! For varmt!». Ut tok Kim Phuk med til et sykehus der de mener hun kanskje ikke vil overleve forbrenningen. Ved hjelp av kolleger får han henne overført til et amerikansk feltsykehus som redder livet hennes.

Fotografen reddet kanskje livet til jenta. Men fotografiet fikk også en mye større betydning. Bildet viste krigens råskap og hvordan uskyldige mennesker led. Det fikk også mange aviser til å motgå tidligere praksis om å ikke publisere bilder av nakenhet – noe vi igjen fikk en debatt om da Facebook sensurerte bildet 44 år senere. Ikke minst ble det et symbol på den brutale konflikten og den etter hvert overveldende motstanden mot den.

At the front of the bus a woman is seated, her face toward the window to the left, lost in her own thoughts while looking at the landscape outside Montgomery, Alabama. The image is known to many, and it represents the start of the Civil Rights Movement in the USA. The woman depicted is Rosa Parks. On her way home from work she refused to move when a white bus passenger wanted her seat. At first she was arrested. What followed was a bus boycott, and after 381 days of walking by foot the segregation of busses in Montgomery was finally declared illegal by the high court.

Behind Rosa Parks sits a white man. His facial expression could be interpreted as bitter or hard, at least after we read in the image that Rosa Parks denied him his spot. In reality the image is taken a year after that event, on the day after the final court order. The image is 100% staged, and the white man is placed behind Parks to increase the perception of drama within the image. In reality he is not a white racist, but the journalist Nicholas C. Chriss, assisting the photographer in his aim for a better picture.

In the image they are the only two visible people on the bus. They seem to inhabit their own separate worlds; their gazes directed in opposing directions, a few centimeters and multiple universes apart.

Sometimes, when photographs become very important they achieve the status of “iconic images”; images left behind on behalf of the original event. This photograph is one such iconic image, and it has become one of many important photos from the turbulent times of the 1960s.

The Olympic games aims to be a celebration of community across country and continental borders. However, when the american sprinters Tommie Smith and John Carlos stepped up onto the podium during the Olympic games in Mexico 1968, they sought to destroy that illusion of perfect community. Right before the american national anthem was played, they bowed their heads and shot their fists (wearing black gloves) in the air; A Black Power Salute. The message was clear: before we can salute America, America must treat black people as equals.

“We knew what we had planned to do was way bigger than any athletic achievement” Carlos said later. According to the story Carlos forgot his gloves and silver medal winner Peter Norman from Australia suggested they take one glove each. This is the reason why we see Smith raising his right hand and Carlos his left. John Dominis, a photographer known to be quick on the trigger, captured another detail, adding an extra layer to the image. It’s just about visible on this somewhat cropped version: Smith is standing in just his socks, without running shoes, in order to symbolise black poverty. Additionally, all three are carrying a seal supporting the american organisation ‘Olympic Project for Human Rights’.

This image, together with many others can be seen in our outdoor exhibition “Iconic images” at Preus Museum.

Morgenen den 5. juni 1989 står fotografen Jeff Widener på hotellbalkongen og ser utover Tiananmen-plassen, bedre kjent som Den himmelske freds plass. Det er dagen etter massakren på plassen, der kinesiske myndigheter har skutt ned et seks uker langt studentopprør for oppmykning og demokrati. Widener har blitt utsendt av Associated Press for å fotografere følgene. Han ser at tanks begynner å rulle ut på plassen, og han løfter opp kameraet i det en mann med handleposer stiller seg opp foran krigsmaskinene, mens mannen veiver på armene og nekter å flytte seg.

Tanksen prøver å kjøre rundt mannen, men han flytter seg foran den. Widener regnet med at mannen ville bli drept, men ingen skudd ble fyrt av, annet enn fra kameraene på balkongen. Til slutt ble mannen vist bort fra plassen, men da hadde Widener allerede festet til film mannens enestående motstand. Widener var ikke den eneste som fotograferte, men bildet hans ble kabeloverført via APs nettverk og kom dermed på avisers førstesider verden over.

Vi kjenner han som Tank Man, og han ble en global helt. Fortsatt er han uidentifisert, noe som gjør ham enda mer universell; et symbol på motstand mot urettferdige regimer overalt.

Bildet kan du se på Preus museums utendørsutstilling «Ikoniske bilder» fra 17. juni

Li Wenliang (1986-2020) var legen som var den første til å advare om at Kina nå kunne stå ovenfor et nytt og ukjent Sars-virus. Det vi alle kjenner som Covid-19, og som hele verden får kjenne konsekvensene av.

I desember 2019 skal han i et internt nettforum ha informert om et sykdomstilfelle oppstått på et matmarked i Wuhan. Denne interne meldingen til tidligere medstudenter og kollegaer kom i myndighetens søkelys, og han ble kalt inn og måtte skrive under på et brev som erkjente at han hadde spredd rykter og falsk informasjon. Li døde av viruset 6.februar 2020. Dødsfallet hans gjorde virusets alvorsgrad tydelig. Ikoniske fotografier kjennetegnes ved å bli et bilde på en kompleks historie. Hvordan står dette bildet i historien om Covid –19; en pandemi vi fortsatt ikke kjenner følgene av?

Fototeoretikeren Fred Ritchin gjør oss oppmerksomme på at fotojournalismen i større grad er reaktiv enn proaktiv. Det vil si at istedenfor å vise oss strategier som kan hjelpe til å forhindre det verste i å skje, så viser de til katastrofene. Bilder av kinesere med masker kan bli symbolet på hvordan ille ting kan skje med de andre, og dermed ikke oss. Det kan lett bli en forenkling av hvordan situasjonen ser ut. Kan dette sammenlignes med bilder av de oransje fangedraktene på Guatanamo? Draktene gir oss assosiasjoner om å være skyldig. De blir triggere og små frimerkelignende ikoner på smartphonen i det vi scroller og klikker oss gjennom dagens nyhetstrøm.

Kan dette bildet oppstå ikonisk status i en tid hvor flyten og delingen av bilder er mer horisontalt?  Det vi vet er at dette er en selfie, det er et selvportrett fra en sykeseng med en maske for oksygenhjelp. Så får det være opp til oss hvordan vi forstår det og tolker det.

Sometimes you don't know until after a picture is taken that it will become substantial. Other times, you undoubtedly know that an event is of such historical importance that the images documenting it will be invaluable for posterity.

This photograph, of three men standing apart at a good distance, is of the latter sort. It shows colonel and leader of Milorg (the resistance movement during WW2), Terje Rollem (1915-1993), taking over the control of Akershus Fortress on the 11th of May 1945 - 75 years ago this year. The German occupation force is represented here by major Josef Nichterlein (1886-1947) and his assistant captain Johannes Hamel. Rollem had actually declined when asked to be photographed, but Aftenpostens photographer, Johannes Stage, (1889-1962) was nevertheless requested at the last minute to document the whole event. It was Rollems leading official, Viggo Didrichson, who wanted the picture to be taken. Allegedly, Rollem later said: «Luckily, Didrichson is more reasonable than me». Rollem himself didn’t fully grasp that he was part of a historical moment; he was just on duty. But by the time the Norwegian flag was raised, he finally realised: now, the war was over!

It can be both tough and touching to read the subjective experiences of other people and their throwback memories of important events. This image has become one of Norway's most famous press photos. It plays a part in shaping our understanding of the war in Norway and how it ended. Even without the personal experience of having lived through the war, images like this have the ability to shape our collective memories, and that could be worth reflecting on.

Hva er det som gjør at man opplever å ha en identitet; som en del av en gruppe eller nasjonalt? Bilder påvirker oss. Bildet av Kronprins Olav som kommer hjem til Norge etter frigjøringen er med på å prege historien om Norge under og etter krigen.  

Allerede fem dager etter at Tyskland overga seg 8.mai i 1945, returnerte kronprins Olav (1903-1991) med fem av regjeringens medlemmer. Det var enormt mange mennesker som hadde møtt opp for å ønske ham velkommen hjem, og for en voldsom symbolsk kraft det var i at han, som den eneste av tronarvingene som siden middelalderen hadde vokst opp i Norge kom hjem til landet som hadde utholdt fem års okkupasjon. I tillegg dristet de seg til å kjøre i åpen bil, noe sikkerhetsvaktene skal ha mislikt. Helt fremst i bildet ser du motstandsmannen Max Manus som er preget av alvoret og ansvaret han er gitt for å passe på kronprinsen. Han har nok hatt en god del hjertebank, mens vi ser kronprins Olav som tar seg av den oppgaven han er satt i; være det samlende punktet for en nasjon med et smil om munnen og utstrakt hånd.

Vi vet ikke vet hvem som har tatt bildet, men det er blitt et svært viktig bilde fra maidagene i 1945. Utsnittet gir et inntrykk av folkemengden og menneskene nærmest tyter ut av vinduene i bakgrunnen. Alle ville ha et glimt av den hjemkomne prinsen. Det er ikke vanskelig å forstå symbolverdien i et slikt bilde, og det var nok ingen tilfeldighet at kronprinsparet og kongefamilien i år valgte å kjøre nettopp i åpen bil gjennom Oslos gater i den så annerledes 17.maien. I tillegg brukte de samme bil som i dette bildet. Bildet med kronprins Olav satte presedens for de som kommer etter, og dagens kongefamilie er med på å starte nye felles minner for Norges innbyggere.

Icon is greek for «image», and in the orthodox church it serves as vicarious to the Holy. Today we use it to describe a visually strong image from a special event; an image so unforgettable it becomes a vicarious experience of the actual event. For the people who were present in the world in 1984 this image expresses an unabridged history at a moment's glance.

A shockwave passed through the land just as Arne Treholt was arrested for espionage on the 20th of January, 36 years ago. A grainy image of him together with Gennadij Titov and Aleksandr Lopatin was used as crucial pictorial evidence, republished time and time again in the newspapers. The undercover agents from POT (the Police Surveillance Agency) rented a volkswagen bus, from which they secretly photographed the meeting between Treholt and the KGB-agents. It was 30 degrees in the air outside, and much warmer inside the bus. Arne Gunnar Solemsjø, the surveillance police photographer explained: “It was pure torture to sit at the back of the car. That's why the images turned out a bit fussy. The inside of the windows were covered in condensation”.

Have you followed NRK’s podcast series «Spionen Treholt» («The Spy Treholt»)? Right now, you can get a closer look at the image in the exhibition «A History of Photography» at Preus Museum.

This photo give rise to a lot of feelings and thoughts. The image itself is quite simple; a few roses floating and reflecting in quiet water. The focus is on the background, where we see an island covered in trees. The sky is heavy with clouds.

The image speaks of a catastrophe. An act of terrorism. A completely unimaginable event that shook a small country out of a sense of safety. Eight years have passed since the massacre on Utøya. A quiet and simple image can encompass much more than itself, and because of the story surrounding it, it is experienced as dramatic and sorrowful. When we read images, we always carry our own stories along with us.

Helge Mikalsen is a photographer for VG. This image, together with many others can be seen in our mini exhibition “Iconic images” at Preus Museum.