Outdoor exhibition: My Sanctuary
Fabel-orchestra. Photographers: Maiken, Gina, Kathinka and Jonatan
Once upon a time, a group of teenagers were bored of the everyday. They were bored of their depressive boring everyday lives, characterized by boring school days, and a pandemic which would not disappear any time soon. They were so bored of the coronavirus that they decided to do something creative. They wanted to do something creative in order to enjoy life more, and to feel free. Therefore, they dressed up as fairytale figures and other characters from Norwegian folklore. They took their instruments, wandered off into the woods and started playing.
What do young people’s sanctuaries look like during the pandemic? Preus Museum have collaborated with Horten High School in the creation of an outdoors exhibition as seen from a teenager’s perspective?
What is a sanctuary? Which sanctuaries still exists, and which ones have changed during the pandemic? Media students from Horten Videregående (Horten High School) was given a collaborative task in staging their personal sanctuaries. They participated in a workshop at Preus Museum before they continued their work with the project at school. Through images and text, the media students convey their personal stories. The exhibition is situated on the grass outside Preus Museum. It is available 24/7. The exhibition is part of the event The Day of Photography, celebrated on the 28th of August. The exhibition will be open until autumn.
This ‘Couch-viewing’ features interviews of some of the exhibitors. It can be seen here (the speach is only in Norwegian)
Gard, Minner, 2021
Jeg ser tilbake på et minne, her jeg sitter i karantene.
Et minne der vi var samlet, der vi sang allsang og feiret ungdomstiden. Jeg husker alt sammen, jeg lover.
Luktene, lysene, lydene og dere selvfølgelig. Jeg husker til og med hvilken klær dere hadde på dere den kvelden. Men fjesene
deres, det frustrerer meg. Hvorfor greier jeg ikke huske fjesene deres?
Jeg husker jo alle egenskapene deres.
Dette må nok være et symptom av karantenen.
Jeg tenker på alt mulig. På lyset, på verdensrommet, på livet, på døden. Alt virker så rart. Er det virkelig sånn det er?
Jeg vet at det er sånn, men det virker så rart at vi er så små på den lille, blå, planeten vår, ute i et hav av flere planeter, flere soler større enn våre.
Alt liv på Jorda er karbonbasert, men det betyr ikke at det kanskje er noe som ikke er karbonbasert liv.
Det må være annet liv der ute. Det er så stort at det bare må eksistere. Kanskje er det et romvesen som gjør akkurat det samme som meg?
Sitter på en benk i en rosa verden, på en klippe og tenker på alt.
Overnatting
Venner er en stor del av min trygghet. Jeg kan være meg selv uansett hva som skjer. Overnattingene jeg hadde som barn var mitt fristed. I en overnatting har man god kvalitetstid med venner, men overnattingene er ikke det samme nå som før.
Nå er ikke overnatting like normalt.
Jeg er så takknemlig for at jeg var barn lenge, og ikke bare latet som jeg var så stor på barneskolen.
Fordi den tiden får man ikke tilbake, den er forbi.
Jeg savner den tiden. Da man kunne dele en hel natt sammen med en venninne. Da vi kunne sitte lenge oppe å føle oss som de kuleste i verden. Da vi kunne være så barnslige vi ville. Da vi hadde de gøye og lekne stundene. Da man ikke snakket om problemer og skole, men så på barneserier og hadde putekrig. Da man var skikkelig barn.
Fristedet er ikke det samme uten en gjørmete ball som du skyter i krysset og hører nettsusen av.
Det blir heller ikke det samme å score et mål uten noen jubel, når du er der helt alene.
Banen er ikke det samme uten en ball og et publikum.
Forhåpentligvis åpner låsen seg opp om kort tid og jeg kan reise meg opp fra benken.