Jorda
Jorden fotografert av Apollo 17, den siste av månelandingene i desember 1972.
(NASA/Johnson Space Center, courtesy of Mike Gentry)
Vis utvidet bildetekstDette er et av få klodefotografier i utstillingen som faktisk er et snapshot og ikke sammensatt av mange eksponeringer. Bildet er tatt 7. desember 1972 og er et av verdens mest distribuerte fotografier! Apollo 17 var på vei tilbake til Jorda etterdet aller siste bemannede besøket på Månen (fotsporene finnes der enda). Bildet er et av få som viser en fullt opplyst jordklode, siden astronautene hadde Sola i ryggen. For astronautene hadde Jorda størrelsen og utseendet til en klinkekule, og bildet har blitt hetende "The Blue Marble" - den blå klinkekula.
Da astronautene så Jorda og fotograferte den, var sydpolen på toppen av bildet. For at det skulle passe med vårt tradisjonelle bildet av Jorda, løste man det enkelt med å snu bildet så Sydpolen vendte nedover. Men det er en påminnelse om at det egentlig ikke finnes noe opp eller ned, og at vi svever rundt i et univers uten noe senter.
Etter dette har ingen mennesker vært langt nok fra Jorda til å kunne ta et bilde av hele kloden, men lignende bilder har blitt tatt fra ubemannede romsonder. Fotografiet har blitt tolket som et bilde på Jordas sårbarhet og isolasjon i det uendelige Universet.
I motsetning til det de fleste tror, er Jorda faktisk nærmest Sola i januar (perihelium – 147 099 100 kilometer) og lengst bort i juli (aphelium – 152 102 400 km), det helt motsatte av hva intuisjon og årstidene forteller oss. Dette kommer av at Jordas bane ikke er en sirkel, men en oval eller ellipse.
Årstidene kommer av at vår planets akse heller 23,5 grader fra vertikalplan. I løpet av vinteren vender vi som er på den nordlige halvkule bort fra Sola (og vi får mindre sollys) mens vi heller mot Sola (og får mer sollys) om sommeren.
Jordas rotasjon
Fra vårt perspektiv kjennes det som Jorda ikke beveger seg i det hele tatt, selv om den roterer både en gang om dagen rundt sin egen akse og en gang rundt Solen en gang i året. Hvis du satt ved Jordens ekvator, ville du snurre med resten av planeten i 1667 km i timen. Samtidig reiser Jorden i sin bane rundt Solen i 108 000 km i timen.
Temperaturen på vår planet kan variere ganske mye (men ikke så mye som på Merkur som har den største temperaturvariasjonen av alle planeter). Antarktis (Vostok, Antarktis, den 24. august 1960) har den laveste temperaturen som hittil er målt; -88 °C. Den høyeste temperaturen målt er 57,7 °C (Azizia, Libya) den 13. september 1922. Middeltemperaturen for vår planet er 13,3 °C.
Den blå planeten
Vi er heldige som lever på den eneste planeten med flytende vann. Faktum er at 70 % av Jordens overflate består av vann. Nærmere Solen ville Jordens vann ha blitt forvandlet til damp (som på Venus) og forsvunnet. Lengre bort ville det ha fryst til fast form (som Mars). Flytende vann er helt nødvendig for at liv – slik vi kjenner det – skal oppstå og blomstre.
Jorden er den eneste planeten i solsystemet som så vidt vi kjenner til, har intelligent liv. Vi tror de første encellede mikroorganismene oppstod for 3,5 milliarder år siden.