Wall of Fame/mai: Edward S. Curtis

Edward Sheriff Curtis, Drying Meat, 1908. Tilhører Preus museums samling

Vis utvidet bildetekst

NMFF.002620

Edward Sheriff Curtis og The North American Indian

Trettito år gammel la Edward Sheriff Curtis (1868-1952) ut på sitt livs reise med ett mål for øyet: å dokumentere de nordamerikanske indianerne. Ideen var et storslått bokverk som skulle feste avtrykket av indianernes tradisjonelle livsførsel før det forsvant til fordel for mer moderne levesett.

Det er lite som taler for at Edward Sheriff Curtis (1868-1952), som ble født i Whitewater Wisconsin og vokste opp Cordova Minnesota, hadde utbredt kontakt med indianere i sin oppvekst. Hans kjennskap til den amerikanske urbefolkningen antas å ha vært de historiene han ble eksponert for gjennom presse og populærkultur. Like fullt skulle han i en alder av 32 år legge ut på sitt livs store reise med ett mål for øyet: å dokumentere de nordamerikanske indianerne.

Drømmen om å bli fotograf

Curtis kom fra relativt enkle kår. Allerede som 12-åring avsluttet han sin formelle skolegang. Tre år senere valgte han i ung alder å søke seg til en praktikantplass hos en fotograf i St. Paul, Minnesota. Oppholdet ble på knappe to år. I 1887 flyttet Curtis med sin far til Washington, men faren døde samme år. Dette førte til ekstra belastning for familien og Curtis måtte legge planene om å bli fotograf til side for noen år.

Først i 1891, etter at familien flyttet til Seattle, fikk han igjen muligheten til å ta opp kameraet. Det skulle ikke gå lang tid fra han etablerte sitt eget studio til ryktene gikk om at Curtis var byens ypperste portrettfotograf. Den blomstrende virksomheten ga han spillerom til å dyrke sin lidenskap for natur og friluftsliv.  

Vendepunktet

Et tilfeldig møte under en av hans mange turer fikk radikal påvirkning på Curtis liv. Den anerkjente portrettfotografen, som til daglig foreviget borgere av Seattle, tok året 1895 en serie med fotografier av indianerprinsessen Angeline. Med motivene av Seattlehøvdingens datter fikk han et nasjonalt gjennombrudd og anerkjennelsen førte Curtis inn på et nytt spor. I 1899 ble Curtis utnevnt som offisiell fotograf for jernbanemagnaten Hartmans ekspedisjon til Alaska, og året etter reiste han med antropologen George Bird Grinnelle til Piegan reservatet i Montana.

Målet for reisen til Montana var å overvære det som ble antatt å være siste gang Blackfoot indianerne fremførte den rituelle soldansen. Ritualet og møtet med indianerne gjorde sterkt inntrykk på Curtis, og i etterkant ble ideen om et storslått dokumentasjonsprosjekt formet. Det skulle feste avtrykket av indianernes tradisjonelle livsførsel før det ble avløst av et mer moderne levesett.

Et omfattende samarbeidsprosjekt

Allerede samme år reiste Curtis ut som leder for den første av mange ekspedisjoner. I ettertid er det bildene til Curtis som har blitt stående som prosjektet til en enkelt mann, men det var så mye mer. Sammen med flere assistenter og vitenskapelige samarbeidspartnere tok han fatt på det omfattende arbeidet med å dokumentere de mange ulike indianerstammenes levemåter, ved bruk av tekst, film, lyd og fotografi.

Gjennom sin omgangskrets og nyvunne renommé som fotograf klarte Curtis å skaffe sponsorer til å finansiere et omfattende bokprosjekt basert på kunnskapen fra ekspedisjonene. Første bind utkom i 1907 og omhandlet Apache, Jicarillas og Navaho indianere. Forordet ble skrevet av president Theodore Roosevelt, noe som vitnet om hvilken tyngde Curtis prosjekt hadde i oppstarten.

Edward Sheriff Curtis, Komitsa - Kutenai, 1910. Tilhører Preus museums samling

Vis utvidet bildetekst

NMFF.002641

Europeerne var indianernes forbannelse

Det aller første fotografiet i det som til slutt skulle bli et 20 binds verk, har fått tittelen The Vanishing Race (1904). Valg av tittel og motiv er ikke tilfeldig. Indianergruppen som fremstilles ridende inn i et uskarpt landskap, symboliserte datidens almenne oppfattelse av indianernes situasjon. Fra europeernes ilandstigning på det amerikanske kontinent var konflikten mellom urbefolkningen og koloniherrene et faktum. En konflikt som gjennom århundrer hadde ført til store menneskelige og materielle tap for den indianske delen av befolkningen.

Det anslås at epidemier brakt til landet av europeere, kriger og sammenstøt med hvite nybyggere, førte til en reduksjon av befolkingen opp mot 90% for enkelte stammer. Den offisiell amerikanske politikk på slutten av 1800-tallet så assimilering som den eneste farbare løsningen på en fastlåst situasjon. Blant tiltak som ble innført var forbud mot offentlig utførelse av religiøse ritualer. Mange stammer ble også tvangsflyttet fra forfedrenes land og store grupper ble samlet i statlige reservater. Det ble arbeidet aktivt for at stammene skulle oppgi sitt eget språk og velge engelsk som hovedmål. Mange barn ble derfor skilt fra sine foreldrene og plassert på internatskoler. Målet var å temme den «ville» indianeren og oppdra han til å bli en god sivilisert borger av det moderne Amerika.