To tårn

De som opplevde denne dagen, husker den. Satt du foran en skjerm og prøvde å forstå hva som skjedde? Terrorangrepet på New Yorks ikoniske World Trade Center var spektakulært, som hentet fra en film. De som planla det, visste at angrepet ville få en enorm effekt, og at det ville filmes og fotograferes fra alle vinkler. Det skulle ikke være mulig å glemme det, selv om man ikke hadde sett det i virkeligheten.

Mange av bildene fra terrorangrepet minner om dette; det er bilder av flyene som kolliderer i tårnene, det er brann, røyk og kollaps. Det er få bilder av mennesker som faktisk dør, fordi fotografene som var til stede den dagen fortalte en historie som var så nær at det ble vanskelig å fotografere, eller publisere, bilder av døde og skadde.

Det samme skjedde i Norge, etter 22. juli. Hvorfor er det godtatt å vise død og lidelse når det handler om «dem» og ikke «oss»? Kanskje husker du et annet bilde fra 9/11, som har blitt kjent som «The Falling Man», fotografert av Richard Drew. Han faller som en pil med hodet ned, med de to tårnene som bakgrunn. Det er det eneste vidt sette bildet som viser et menneske som er i ferd med å dø, fra dagen der 2 606 mennesker døde i World Trade Center. I dagene etter tragedien ble det trykket i aviser over hele landet, men lesernes reaksjoner tvang bildet inn i mørket. Den psykologiske distansen var for tett til at den kunne tåles.

Hvordan forholder vi oss til tragedier som føles nærme, og de som føles langt borte? Hvilke bilder berører oss, og hvilke forholder vi oss ikke til med følelsene?