Utendørs utstilling: Ikoniske bilder

Bildet er tatt 7. desember 1972 og er et av verdens mest distribuerte fotografier! Apollo 17 var på vei tilbake til Jorda etter det aller siste bemannede besøket på Månen (fotsporene finnes der enda). Bildet er et av få som viser en fullt opplyst jordklode, siden astronautene hadde Sola i ryggen. For astronautene hadde Jorda størrelsen og utseendet til en klinkekule, og bildet har blitt hetende "The Blue Marble" - den blå klinkekula.

Da astronautene så Jorda og fotograferte den, var sydpolen på toppen av bildet. For at det skulle passe med vårt tradisjonelle bilde av Jorda, løste man det enkelt med å snu bildet så Sydpolen vendte nedover. Men det er en påminnelse om at det egentlig ikke finnes noe opp eller ned, og at vi svever rundt i et univers uten noe senter. De som hadde definisjonsmakten, definerte en gang nord som øverst og sør som nederst, og siden har det blitt en "sannhet". Men står du på Sydpolen, vil du fremdeles ha hodet oppover. 

Etter dette har ingen mennesker vært langt nok fra Jorda til å kunne ta et bilde av hele kloden, men lignende bilder har blitt tatt fra ubemannede romsonder. Fotografiet har blitt tolket som et bilde på Jordas sårbarhet og isolasjon i det uendelige Universet, og også et bilde på at dette er den kloden vi har til rådighet. La oss ta godt vare på den!

Et skilt, en jente, en skolesekk, foran en murbygning. Et trivielt motiv eller ikonisk bilde? Bildet forteller oss noe om en spesiell hendelse i historie; starten på en bevegelse. Hva kan vi lese ut av bildet vi har foran oss?

Greta Thunberg sitter foran den svenske riksdagen, på bakken ved den massive bygningen i stein hvor makta befinner seg. Ved siden av henne ser vi antydning til en skulder. Hun selv er fargerikt kledd og sekken hennes hviler inntil beinet. Den lilla sekken som ser ut til å være full av mulige skolebøker, sier oss noe sentralt om situasjonen hun er i, hun skulle gått på skolen men velger å streike istedenfor, og teksten på skiltet i bildet gir oss i klartekst informasjon om hva alt dette dreier seg om.

Thunberg gjorde et smart trekk og benyttet seg av makta til ungdommen; muligheten for å droppe skolen for å gi politikerne et klart budskap: at vi nå befinner oss i en klimakrise og at noe må gjøres med en gang! Den 20. august 2018 startet streiken som var tenkt å fortsette frem til valget i september samme året. Dagen etter går fotografen Mickan Palmquist dit og tar dette bildet, et bilde som vi i 2020 kan se tilbake på og se på som ikonisk.

For dette bildet viser en person som har fått mengder av skolebarn til å rope høyt og engasjere seg, verdens statsledere har måttet svare for seg og i 2019 har hun mottatt en rekke priser, blitt kåret til årets navn av Time magasin, nominert til Nobels fredspris og har krysset Atlanteren i en seilbåt. Den gang bildet ble tatt, lå alt dette i fremtiden, mens i dag kan vi fylle alle disse fortellingene i lesingen av bildet med våre ulike tolkninger.

Bildet kan du nå se stilt ut på Preus museums lille utstilling: Ikoniske bilder.

Sjelden har et bilde avslørt så lite samtidig som det trigger så mye. Vi ser den daværende presidenten i USA, Barack Obama, i «The situation room» i Det hvite hus. Men det sier ikke så mye om hva som faktisk skjer, bortsett fra at de ser på noe til venstre.

Fotografen var Obamas «hoffotograf», Pete Souza, og det viser ledelsen som overvåket det dødelige raidet på Osama bin Ladens sammensatte i Pakistan. Ansiktsuttrykket til utenriksminister Hillary Rodham Clinton skiller seg ut. Hun holder hånden for munnen viser det som kan tolkes som sjokk eller overveldelse. Hun blir som et punktum i bildet, det øynene våre trekkes mot og som gir bildet følelser. Clinton har senere hevdet at pollenallergien blomstret og at hun antagelig forsøkte å kvele et nys. Presidenten selv sitter lett sammensunket til venstre i bildet – han har ikke plassert seg i midten av rommet eller i den høyeste stolen. Spol fram til dagens president og forestill deg hva han ville valgt. Bildet viser Obamas evne til samarbeid.

Fotograf Pete Souza fortalte i etterkant at bildet ble tatt i et bittelite konferanserom, det som kalles «The sitaution room» er i virkeligheten satt sammen av mange rom. Siden det var så få stoler der, ble en del av staben stående i bakkant av rommet og se på. Fotografen sto i andre enden, uten mulighet til å bevege seg. Fra den posisjonen tok han rundt 100 bilder, men det er dette som har blitt stående.

Hvis president Obama hadde bestemt seg for å publisere bilder av Bin Laden død, ville kanskje ikke dette tvetydige bildet blitt så ikonisk som det gjorde. Man får følelsen av at bildet presenterer sannheten, at vi ser på et slags bildebevis for det som hendte. Samtidig er det mye som er skjult for oss, blant annet dokumentet i forgrunnen som er sladdet – og dermed med på å gi bildet ytterligere autentisitet.

De som opplevde denne dagen, husker den. Satt du foran en skjerm og prøvde å forstå hva som skjedde? Terrorangrepet på New Yorks ikoniske World Trade Center var spektakulært, som hentet fra en film. De som planla det, visste at angrepet ville få en enorm effekt, og at det ville filmes og fotograferes fra alle vinkler. Det skulle ikke være mulig å glemme det, selv om man ikke hadde sett det i virkeligheten.

Mange av bildene fra terrorangrepet minner om dette; det er bilder av flyene som kolliderer i tårnene, det er brann, røyk og kollaps. Det er få bilder av mennesker som faktisk dør, fordi fotografene som var til stede den dagen fortalte en historie som var så nær at det ble vanskelig å fotografere, eller publisere, bilder av døde og skadde.

Det samme skjedde i Norge, etter 22. juli. Hvorfor er det godtatt å vise død og lidelse når det handler om «dem» og ikke «oss»? Kanskje husker du et annet bilde fra 9/11, som har blitt kjent som «The Falling Man», fotografert av Richard Drew. Han faller som en pil med hodet ned, med de to tårnene som bakgrunn. Det er det eneste vidt sette bildet som viser et menneske som er i ferd med å dø, fra dagen der 2 606 mennesker døde i World Trade Center. I dagene etter tragedien ble det trykket i aviser over hele landet, men lesernes reaksjoner tvang bildet inn i mørket. Den psykologiske distansen var for tett til at den kunne tåles.

Hvordan forholder vi oss til tragedier som føles nærme, og de som føles langt borte? Hvilke bilder berører oss, og hvilke forholder vi oss ikke til med følelsene?

På en bitteliten øy sør for Tokyo reiser seks menn et amerikansk flagg i en steinrøys. Kampene mellom japanere og amerikanere mot slutten av andre verdenskrig skulle kreve mange liv. Fem dager inn i kampene ble først ett amerikansk flagg heist på Iwo Jima, men for å inspirere mennene og demoralisere motparten, ble et større flagg satt opp rett etterpå.

Da var fotografen Joe Rosenthal på plass med sitt store klumpete Speed Graphic, som var datidens mest brukte pressekamera. Han klatret opp på en haug for å få et bedre utsnitt, og så hvordan soldatene kjempet med det store flagget i vinden. Selv visste ikke fotografen hva han egentlig hadde fanget på filmen, som han raskt sendte fra seg for fremkalling og distribusjon til pressebyrået. To dager senere var bildet hans på førstesidene over hele USA, hvor det ble sett på som et symbol for patriotisk samhold i den lange krigen.

Bildet har en nesten perfekt komposisjon. Flaggstangen skaper den sterke diagonalen som gir bildet dynamikk. Mennene under flagget former en pyramide, og gjentar hverandres former i de bøyde knærne som ekko av hverandre. Samhold og samarbeid. Hadde Rosenthal trykket på utløseren et øyeblikk før, ville flagget vært for langt nede. Øyeblikket etterpå ville flagget vært oppreist, og magien i bevegelsen ville være over. Han traff riktig øyeblikk.

Bildets komposisjon ga det ikonstatus, Pulitzerpris, frimerkeutgivelse og et 100-tonns minnesmerke i bronse. Noen bilder er tatt i akkurat rett øyeblikk og blir husket i ettertiden. Men andre bilder kan være like viktige for deg, selv om de ikke er perfekte, heroiske minnesmerker over krig. Hvilke private fotografier har du, som du aldri glemmer?

Bildet kan du se på Preus museums utendørsutstilling «Ikoniske bilder»

Hva er det som gjør at et bilde fester seg og ikke gir slipp? Noen bilder blir «ikoniske», de er så iøynefallende at vi ikke kan glemme dem. Dermed blir de så forbundet med en spesiell hendelse at bildet står i stedet for hendelsen.

Det er flere barn på dette bildet, men det er den nakne jenta vi husker. Det er krig i Vietnam, og 8. juni 1972 dokumenterer den vietnamesiske fotografen Nick Ut et napalm-angrep på en landsby nordvest for Saigon. 9 år gamle Phan Thi Kim Phuc løper på veien, og Ut lurer på hvorfor hun ikke har klær på, før han forstår at napalmen har brent dem av kroppen hennes. Han heller vann på henne, noe som får henne til å skrike «For varmt! For varmt!». Ut tok Kim Phuk med til et sykehus der de mener hun kanskje ikke vil overleve forbrenningen. Ved hjelp av kolleger får han henne overført til et amerikansk feltsykehus som redder livet hennes.

Fotografen reddet kanskje livet til jenta. Men fotografiet fikk også en mye større betydning. Bildet viste krigens råskap og hvordan uskyldige mennesker led. Det fikk også mange aviser til å motgå tidligere praksis om å ikke publisere bilder av nakenhet – noe vi igjen fikk en debatt om da Facebook sensurerte bildet 44 år senere. Ikke minst ble det et symbol på den brutale konflikten og den etter hvert overveldende motstanden mot den.

Foran i en buss sitter en kvinne, ansiktet hennes vender mot vinduet til venstre, hun er fortapt i sine egne tanker idet hun ser på landskapet utenfor i Montgomery, Alabama. Bildet er kjent for mange, og representerer starten på borgerrettsbevegelsen i USA. Kvinnen på bildet er Rosa Parks. På vei hjem fra jobb nektet hun å flytte seg for at en hvit busspassasjer skulle få sitte. I første omgang endte det med arrestasjon av Parks. I neste omgang endte det med en bussboikott som etter 381 dager til fots skulle få segregeringen av bussene i Montgomery kjent ulovlige i høyesterett.

Bak Rosa Parks sitter en hvit mann, ansiktsuttrykket kan kanskje tolkes som bistert eller hardt? I hvert fall når vi leser i bildet at Rosa Parks har nektet han plassen sin. I virkeligheten er bildet tatt et år etter hendelsen, dagen etter rettskjennelsen. Bildet er 100% iscenesatt, og det hvite mannen er plassert bak Parks for å øke dramaturgien i bildet. I virkeligheten er han ikke en hvit rasist, men journalisten Nicholas C. Chriss som stilte opp for at fotografen skulle få et bedre bilde.

På bildet er de to de eneste synlige menneskene i bussen, det er som de er i hver sin verden der blikkene deres vender i motsatte retninger, noen centimeter og flere universer fra hverandre.

Noen ganger blir fotografier ekstra viktige, de blir «ikoniske» bilder som blir stående igjen istedenfor selve hendelsen. Dette fotografiet er et slikt ikonisk bilde som er blitt et av flere viktige fotografier fra de turbulente 1960-årene.

Formålet til de Olympiske lekene er at det skal være en feiring av fellesskap på tvers av landegrenser og kontinenter. Men da de amerikanske sprinterne Tommie Smith og John Carlos trådte opp på pallen under OL i Mexico i 1968, hadde de som mål å ødelegge illusjonen om at alt var i den skjønneste orden. Rett før den amerikanske nasjonalsangen ble avspilt, bøyde de hodene og sendte knyttnever med svarte hansker i været; en Black Power hilsen. Beskjeden var klar: før vi kan gjøre honnør Amerika, må Amerika behandle svarte mennesker som likeverdige.

"Vi visste at det vi hadde planlagt å gjøre var langt større enn noen atletisk prestasjon," sa Carlos senere. John Dominis, en fotograf kjent for å være rask på avtrekkeren, fanget i tillegg et ekstra lag i bildet som så vidt er synlig på denne noe beskårede versjonen: Smith står i sokkelesten, uten løpesko, for å symbolisere svart fattigdom. Ifølge historien hadde Carlos glemt sine hansker og sølvmedaljevinneren Peter Norman fra Australia foreslo at de kunne ta hver sin hanske. Derfor ser man at Smith løfter høyre hånd og Carlos sin venstre. I tillegg har de alle tre et merke til støtte for den amerikanske organisasjonen Olympic Project for Human Rights.

Dette bildet kan du se sammen med flere andre i utendørsutstillingen "Ikoniske bilder" på Kulturverftet Karljohansvern utenfor Preus museum. 

Morgenen den 5. juni 1989 står fotografen Jeff Widener på hotellbalkongen og ser utover Tiananmen-plassen, bedre kjent som Den himmelske freds plass. Det er dagen etter massakren på plassen, der kinesiske myndigheter har skutt ned et seks uker langt studentopprør for oppmykning og demokrati. Widener har blitt utsendt av Associated Press for å fotografere følgene. Han ser at tanks begynner å rulle ut på plassen, og han løfter opp kameraet i det en mann med handleposer stiller seg opp foran krigsmaskinene, mens mannen veiver på armene og nekter å flytte seg.

Tanksen prøver å kjøre rundt mannen, men han flytter seg foran den. Widener regnet med at mannen ville bli drept, men ingen skudd ble fyrt av, annet enn fra kameraene på balkongen. Til slutt ble mannen vist bort fra plassen, men da hadde Widener allerede festet til film mannens enestående motstand. Widener var ikke den eneste som fotograferte, men bildet hans ble kabeloverført via APs nettverk og kom dermed på avisers førstesider verden over.

Vi kjenner han som Tank Man, og han ble en global helt. Fortsatt er han uidentifisert, noe som gjør ham enda mer universell; et symbol på motstand mot urettferdige regimer overalt.

Bildet kan du se på Preus museums utendørsutstilling «Ikoniske bilder» fra 17. juni

Li Wenliang (1986-2020) var legen som var den første til å advare om at Kina nå kunne stå ovenfor et nytt og ukjent Sars-virus. Det vi alle kjenner som Covid-19, og som hele verden får kjenne konsekvensene av.

I desember 2019 skal han i et internt nettforum ha informert om et sykdomstilfelle oppstått på et matmarked i Wuhan. Denne interne meldingen til tidligere medstudenter og kollegaer kom i myndighetens søkelys, og han ble kalt inn og måtte skrive under på et brev som erkjente at han hadde spredd rykter og falsk informasjon. Li døde av viruset 6.februar 2020. Dødsfallet hans gjorde virusets alvorsgrad tydelig. Ikoniske fotografier kjennetegnes ved å bli et bilde på en kompleks historie. Hvordan står dette bildet i historien om Covid –19; en pandemi vi fortsatt ikke kjenner følgene av?

Fototeoretikeren Fred Ritchin gjør oss oppmerksomme på at fotojournalismen i større grad er reaktiv enn proaktiv. Det vil si at istedenfor å vise oss strategier som kan hjelpe til å forhindre det verste i å skje, så viser de til katastrofene. Bilder av kinesere med masker kan bli symbolet på hvordan ille ting kan skje med de andre, og dermed ikke oss. Det kan lett bli en forenkling av hvordan situasjonen ser ut. Kan dette sammenlignes med bilder av de oransje fangedraktene på Guatanamo? Draktene gir oss assosiasjoner om å være skyldig. De blir triggere og små frimerkelignende ikoner på smartphonen i det vi scroller og klikker oss gjennom dagens nyhetstrøm.

Kan dette bildet oppstå ikonisk status i en tid hvor flyten og delingen av bilder er mer horisontalt?  Det vi vet er at dette er en selfie, det er et selvportrett fra en sykeseng med en maske for oksygenhjelp. Så får det være opp til oss hvordan vi forstår det og tolker det.

Noen ganger vet man ikke før etter at et bilde er tatt, at det kommer til å bli betydningsfullt. Andre ganger kan man være sikker på at en hendelse er så historisk viktig at bildene av den vil bli verdifulle for ettertiden. 

Dette fotografiet av tre menn med god avstand til hverandre er av det siste slaget. Det viser fenrik og leder for Milorg (motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig), Terje Rollem (1915-1993) som for 75 år siden overtok kommandoen over Akershus festning 11.mai 1945. De tyske okkupantene er representert ved major Josef Nichterlein (1886-1947)  og hans adjuntant Johannes Hamel.

Egentlig hadde Rollem sagt nei til fotografering, men Aftenpostens fotograf Johannes Stage (1889-1962) ble innkalt i siste liten for å dokumentere det hele. Det var Rollems overordnede troppsjef Viggo Didrichson som ønsket det, og Rollem skal i ettertid ha sagt; «heldigvis var Didrichson mer fornuftig enn meg».  Rollem selv tok ikke innover seg at det var et historisk øyeblikk han spilte en rolle i; han var bare på oppdrag. Men da det norske flagget ble heist, da skal han ha skjønt det: nå er krigen over!

Det kan være både tøft og rørende å lese om enkeltmenneskers tilbakeblikk på viktige hendelser. Bildet er blitt et av Norges mest kjente pressefotografier og er med på å prege vår oppfattelse av krigen i Norge og dens slutt.  Selv uten å ha levd under krigen, kan bilder som dette være med på å prege våre kollektive minner og det kan være verdt å reflektere over.

Flersidig historie

Erfaringen har lært oss at en historie som regel har flere sider, og at det også gjør fortellingen mer interessant og virkelighetsnær. I en artikkel i VG forteller Arthur Tennøe ved Nasjonalbiblioteket om den ukjente historien til bildet Norge elsker:

– Under hele krigen har Stage med sin fotografiske fagkunnskap stilt seg til rådighet for okkupasjonsmaktens propagandaapparat – både som fast ansatt i Aftenposten fra 1943 og som frilanser før det, sier Tennøe.

Videre forteller Tennøe i VG-artikkelen:

– Stage er jo fotografen som tok det som skulle bli det definitive fotografiet fra frigjøringen av Norge etter nazistenes okkupasjon. Det er blitt publisert og reprodusert i en grad som neppe noe annet norsk fotografi, har prydet en rekke norske hjem og har kommet til å stå som et symbol for norsk identitet og selvforståelse: Der står Milorg-mannen med nikkers og selbustrømper og tar imot Akershus festning fra tyskernes uniformskledde kommandant major Wilhelm Nichterlein. Og så viser det seg altså at samme Stage også tok det fotografiet av Vidkun Quisling som landsforræderen likte best av alle!

Etter krigen var det lite politisk oppgjør i den norske presse, og forfatter og historiker Bjørn Westlie hevder at mange innen pressen, også disse anonyme fotografene, som den gang ikke hadde egen byline, slapp billig unna rettsoppgjøret etter krigen.

Stage selv synes ikke å ha hatt noen refleksjon over sitt eget virke under krigen og det nærmest paradoksale ved at nettopp han skulle komme til å ta Norges mest ikoniske frigjøringsbilde.

Les artikkelen her

Hva er det som gjør at man opplever å ha en identitet; som en del av en gruppe eller nasjonalt? Bilder påvirker oss. Bildet av Kronprins Olav som kommer hjem til Norge etter frigjøringen er med på å prege historien om Norge under og etter krigen.  

Allerede fem dager etter at Tyskland overga seg 8.mai i 1945, returnerte kronprins Olav (1903-1991) med fem av regjeringens medlemmer. Det var enormt mange mennesker som hadde møtt opp for å ønske ham velkommen hjem, og for en voldsom symbolsk kraft det var i at han, som den eneste av tronarvingene som siden middelalderen hadde vokst opp i Norge kom hjem til landet som hadde utholdt fem års okkupasjon. I tillegg dristet de seg til å kjøre i åpen bil, noe sikkerhetsvaktene skal ha mislikt. Helt fremst i bildet ser du motstandsmannen Max Manus som er preget av alvoret og ansvaret han er gitt for å passe på kronprinsen. Han har nok hatt en god del hjertebank, mens vi ser kronprins Olav som tar seg av den oppgaven han er satt i; være det samlende punktet for en nasjon med et smil om munnen og utstrakt hånd.

Vi vet ikke vet hvem som har tatt bildet, men det er blitt et svært viktig bilde fra maidagene i 1945. Utsnittet gir et inntrykk av folkemengden og menneskene nærmest tyter ut av vinduene i bakgrunnen. Alle ville ha et glimt av den hjemkomne prinsen. Det er ikke vanskelig å forstå symbolverdien i et slikt bilde, og det var nok ingen tilfeldighet at kronprinsparet og kongefamilien i år valgte å kjøre nettopp i åpen bil gjennom Oslos gater i den så annerledes 17.maien. I tillegg brukte de samme bil som i dette bildet. Bildet med kronprins Olav satte presedens for de som kommer etter, og dagens kongefamilie er med på å starte nye felles minner for Norges innbyggere.

Ikon er gresk for «bilde», brukt i den ortodokse kirken som stedfortredende for det hellige. I dag bruker vi begrepet om et visuelt sterkt bilde fra en spesiell hendelse, et bilde så uforglemmelig at det står igjen som stedfortredende for vår opplevelse av hendelsen.
For de som var til stede i verden i 1984, er dette et bilde som forteller en hel historie ved å bare kaste et blikk på det. En sjokkbølge gikk gjennom landet da Arne Treholt ble arrestert for spionasje 20. januar for 36 år siden. Et kornete bilde av ham sammen med Gennadij Titov og Aleksandr Lopatin ble brukt som et avgjørende bildebevis, trykket i aviser igjen og igjen.
Spanere fra POT hadde leid en folkevognbuss de skulle fotografere møtet mellom Treholt og KGB-mennene. Det var 30 grader i lufta og mye varmere inni bussen. Arne Gunnar Solemsjø, fotografen fra Overvåkingspolitiet, forteller: "Det var ren tortur å sitte baki bilen. Det er derfor bildene ble litt diffuse. Det dugget på innsiden av alle vinduene".
Har du fulgt med på NRKs podcastserie «Spionen Treholt»? Bildet, som er en del av Norgeshistorien, kan du nå betrakte nøyere i utendørsutstillingen "Ikoniske bilder" utenfor Preus museum 

Dette er et bilde som setter i gang mange følelser og tanker. Bildet er egentlig ganske enkelt, med noen roser som flyter og speiles i stille vann. Det er bakgrunnen som er i fokus, og der ser vi en skogkledt øy. Himmelen er tung av skyer.

Bildet peker på en katastrofe og en terrorhandling som var ufattelig, og som rev det lille landet ut av tryggheten. Det er åtte år siden massakren på Utøya. Et stille og enkelt bilde kan peke utover seg selv og likevel oppleves dramatisk og sorgtungt fordi vi kjenner historien rundt. Vi har alltid med oss vår egen historie når vi leser bilder.

Helge Mikalsen er fotograf i VG. Bildet kan du sammen med flere andre i utendørsutstillingen «Ikoniske bilder» på Preus museum fra 17. juni